- Ble til en jeg egentlig ikke var

Er man nødt til å kalle seg homo og bli mer homsete så fort man har mistanke om at man er forelsket i en av samme kjønn?

Juntafil lar Martine, som snart begynner å blogge på juntafil.no få ordet:

Etter massiv kritikk av årets homomotstander og Fritt Ord- pris vinner Nina Karin Monsen og vellykkede Skeive Dager landet rundt, sitter mange igjen med følelsen av at det stadig er lettere å stå frem som homofil. Men er man nødt til å kalle seg homo og bli mer homsete, så fort man har mistanke om at man er forelsket i en av samme kjønn?

Guttegærn siden barnehagen

Jeg fikk mitt første kyss som femåring og stod villig i kø for å få den siste dansen på skolediskoen med den peneste gutten i syvende klasse, da jeg selv kun gikk i femte. Som fjortenåring var jeg selvsagt forelska i lærer’n. Men da jeg fylte atten og endelig kunne fyke rundt med boysa som jeg ville, uten de strengeste innetidene, skjedde noe som snudde hele min tilværelse på hodet.

Følelsen var ikke til å ta feil av, men i ei jente?

Jeg hadde fått min første jobb ved siden av skolen, og etter et halvt års tid hadde jeg blitt bedre og bedre kjent med mine kollegaer, spesielt en av dem. Jeg ble alltid like glad da jeg sjekket vaktlistene og så at jeg skulle jobbe sammen med henne. Hun var både smart, engasjert og pen. Man kan si at jeg er av typen som lett lar meg rive med av slike mennesker, men denne gangen føltes det som å bli veltet av tidenes kraftigste vindkast. Og jeg ble rett og slett veltet over ende. Følelsen var ikke til å ta feil av, så mange ganger som jeg hadde vært forelska før. Men i ei jente?

Hadde jeg blitt det gradvis, eller ble jeg født sånn?

Aldri før hadde jeg vært i besittelse av så mange følelser på en gang; glede, spenning, lengsel, frykt, angst og ikke minst en masse spørsmål. Gleden over å lære et så bra menneske å kjenne, spenningen ved tanken på at dette var noe nytt, noe annerledes, lengselen etter mer tid, nok tid, og frykten og angsten for hvordan andre ville reagere på forholdet. Var det nå jeg måtte ta på meg homohatten og hoppe ut av skapet? Var jeg virkelig lesbisk nå? Hadde jeg blitt det gradvis eller ble jeg født sånn? Hva med alle gutteforelskelsene mine?

Snus under leppa og saggebukse

Jeg satt i time opp og time ned og leste om homofili på Internett og ble medlem av nettsamfunnet Gaysir. Etter en stund, og ettersom min jenteforelskelse vokste seg større og større, kjøpte jeg meg løse jeans og accesories fra gutteavdelingen på H&M. For det var sånn man skulle kle seg når man var lesbisk, tenkte jeg. Og så måtte man ha en svær snus under leppa. Man måtte signalisere at man var gay, liksom.

Mammas drømmer falt i grus

Og dette var vel nok bekreftelse for alle de som i sjokk og vantro hadde hørt ryktene om min «nye» legning, etter at jeg hadde fortalt det til mine nærmeste venner. Men overraskende nok fikk jeg ingen negative tilbakemeldinger. Hjemme derimot, var det mye vanskeligere. Mammas drøm om kirkebryllup og barnebarn falt i grus, og hun mente jeg ikke lenger var til å kjenne igjen. Jeg forklarte at det snart skulle tre en ny ekteskapslov i kraft slik at homofile kunne gifte seg, og at innen tiden var inne for atjeg skulle få barn hadde det kanskje blitt lov for homofile par å adoptere også. Jeg hadde virkelig satt meg inn i homoverden, men mamma var ikke like lett å verve. Og det gjorde alt så mye vanskeligere, selvom hun sa som de fleste andre foreldre; jeg er da like glad i deg uansett.

De fleste forelskelser tar slutt, og det er først i ettertid at man ser hvor mye man kan forandre seg etter hvilke personer man faller for, uansett kjønn og situasjon.

Jeg ble til en jeg egentlig ikke var

Nå, tre år etter min første jenteforelskelse, ser jeg hvor tåpelig jeg må ha virket da jeg trodde jeg måtte kle meg lesbisk og lære homoenes historie fra A til Å på to uker. Hvordan jeg ble til en jeg egentlig ikke var, og hvordan jeg kastet meg inn i det nye farvannet uten flytevest.

Jeg har ikke opplevd liknende forelske for ei jente siden den gang, og jeg tror heller ikke jeg kommer til å gjøre det igjen. Jeg har vært sammen med andre jenter, men uansett hva jeg har fått meg selv til å tro, har det til syvende og sist ikke føltes like riktigs som den første gangen.

Engangshomo?

De fleste homofile som ikke har opplevd den negative kritikken, diskrimineringen og angsten for legningen sin, sier at man skal være stolt og engajert homofil.  Og det er jeg helt enig i, men utifra mine erfaringer tror jeg at dersom man har mistanke om at man er forelsket, enten det er i en av motsatt eller samme kjønn; ikke forhast deg. Ta deg god tid til å kjenne på følelesene og følg den gode gamle klisjeen om å være seg selv, uansett. Man må ikke stresse med å komme ut av skapet. La folk si hva de vil, og så kan du heller svare for deg når du er sikker på hva du er og hva du mener.

Kanskje var jeg kun en engangshomo, tenker jeg idag, men har tittulert meg med bifilhatten.

Martine (20)

Juntafil søker bloggere fra hele Norge!

Juntafil er i gang med å bygge opp en bloggetjeneste på juntafil.no. Har du lyst å blogge hos oss? Send inn søknad her!

Hva er dine erfaringer med homofili og det å komme ut av skapet?