Spiseforstyrrelser

Jeg er oppvokst i et hjem med tradisjonelle matvaner; frokost, matpakke med melk ved siden av på skolen, middag til fast tid hver dag og festmåltider med familie og venner ved høytider. Mitt forhold til mat hadde alltid vært relativt sunt. Inntil jeg begynte på ungdomsskolen.

Nina og jeg hadde vært bestevenninner siden vi begynte i samme klasse på barneskolen. Vi delte alt og ingenting, ringte hverandre for det minste, sminket hverandre, drømte om gutter, ble fulle sammen for første gang og skrev av leksene til hverandre. Og ikke minst; vi beundret hverandre. Men da vi ble tenåringer var det som om det våknet et slags konkurranseinstinkt mellom oss. Og det som “plaget” meg mest var at hun var høy, tynn og blond, og kunne spise akkurat hva og hvor mye hun ville, uten å bekymre seg for verken vekt eller dårlig hud. Aldri før hadde jeg følt en slik misunnelse, og den stakk dypt inne i meg. Selvom jeg var den av oss som hadde de dyreste merkeklærne og det beste karakterkortet, ville jeg mye heller hatt hennes kropp. Ikke hjalp det at guttene ga mest oppmerksomhet til jentene som først hadde begynt å få pupper og lår heller, når jentene i motebladene hadde tynne, fine kropper som Nina.

Jeg husker det som det var igår. Nina og jeg hadde som fjortenåringer vært på kino en torsdag og sett “8 Mile” med Eminem, som vi var fan av på den tiden. Godterier og brus hørte selvsagt til når man skulle kose seg med film, og vi sparte ikke akkurat på ukepengene når vi fylte posen i kiosken. Vi hadde det som vanlig gøy sammen, men da jeg kom hjem den torsdagskvelden var det som jeg fikk et støkk gjennom hele kroppen. Jeg stod lenge i speilet på badet og betraktet kroppen min, og ble fylt med hat og forakt. Jeg så tjukk ut. Tenk så tjukk jeg måtte se ut ved siden av Nina!Ikke rart, så mye godteri som jeg hadde spist. Tanken på de sure froskene, lakrisbåtene og gullfiskene som svømte i et hav av cola i magen min, fikk meg til å bli hysterisk. Jeg måtte få det ut, bokstavelig talt, av kroppen min. Jeg ante ikke at det var så enkelt å stikke to fingre i halsen, brekke seg og kaste opp, men det var verre å få det til lydløst, slik at ingen skulle høre meg. Jeg satte på begge vaskene og dusjen på fullt trykk for å dempe lydene jeg lagde, og vasket hendene i en evighet eller dusjet alltid lenge etterpå, for å skjule lukten av oppkast.

Slik startet altså mitt vanskelig forhold til kropp og mat. Nå er jeg snart 21 år,og har mer eller mindre slitt med spiseforstyrrelser i syv år, men har aldri definert meg som verken bulimiker, anorektiker eller overspiser. Ikke fordi jeg ikke er klar over at jeg har et problem, men fordi spiseforstyrrelsen er noe som har kommet og gått i perioder. Noen ganger har jeg vært inne i gode, naturlige sirkler der jeg har trent og spist sunt, andre ganger har jeg gitt fullstendig beng og spist akkurat det jeg  har villet, når jeg har villet, uten å tenke på vekten min. Noen ganger har jeg spist og spist og spist, for deretter å kaste opp, andre ganger har jeg gått dager uten mat. Dette har selvsagt også gjort at vekten min har svingt som en jojo, selvom jeg aldri i realiteten egentlig har vært verken tjukk eller sykelig tynn. På den måten mener jeg at mitt eget kroppsbilde ikke er forvrengt, slik som hos en somvirkelig sliter skikkelig med spiseforstyrrleser, men at jeg rett og slett ikke er sikker på hvordan jeg vil se ut eller hvilke holdninger jeg vil ha til kropp og kosthold, og at jeg hele tiden ønsker å se bedre ut eller bli et bedre menneske.

Det sosiale og ulike livssituasjoner man kommer opp i har mye å si for det forholdet man utvikler til seg selv og sin egen kropp. Mediene og motebransjen er vanskelig å styre, men som foreldre synes jeg aldri man skal si til barnet sitt at; “Du kan ikke gå med en slik bukse, da ser du kraftig ut. Den hadde kledd venninnen din bedre”. Hvis man mener at barna står i fare for overvekt er det foreldrenes ansvar å aktivisere dem og gi dem sunn mat. Som venninne skal man ikke nikke anerkjennende når hun sier at; “Jeg har blitt så sinnssykt feit”. Dersom du anser at han eller hun har et problem med vekten; foreslå at dere skal trene sammen og forsøke å holde en sunn linje. Hva som er årsaken til at jeg utviklet et usunt forhold til kropp og kosthold vet jeg ikke.  For meg blir det er for enkelt å skylde på en tynn venninne eller en skillsmisse mellom foreldrene, og for vanskelig å skylde på at jeg aldri er bra nok på noen som helst måte, når jeg har familie, venner og en kjæreste som bryr seg om meg og sier at jeg er bra. 

Jeg tror til syvende og sist at det er svært mange jenter og gutter som har det som meg, og som sliter med det jeg vil kalle “moderate spiseforstyrrelser” og usikre tanker rundt sin egen kropp. Dette tror jeg er noe som vil følge en hele livet, fordi vi idag lever i et samfunn med et enormt fokus på å være suksessfull og se bra ut, men at dette samtidig skal være naturlig oppnådd. For mange av oss er ikke dette realistisk, rett og slett.

Jeg håper de som har hatt det som meg, eller mye, mye verre, oppsøker profesjonell hjelp og får et naturlig forhold til kroppen sin.