Spiseforstyrrelser

Jeg er oppvokst i et hjem med tradisjonelle matvaner; frokost, matpakke med melk ved siden av på skolen, middag til fast tid hver dag og festmåltider med familie og venner ved høytider. Mitt forhold til mat hadde alltid vært relativt sunt. Inntil jeg begynte på ungdomsskolen.

Nina og jeg hadde vært bestevenninner siden vi begynte i samme klasse på barneskolen. Vi delte alt og ingenting, ringte hverandre for det minste, sminket hverandre, drømte om gutter, ble fulle sammen for første gang og skrev av leksene til hverandre. Og ikke minst; vi beundret hverandre. Men da vi ble tenåringer var det som om det våknet et slags konkurranseinstinkt mellom oss. Og det som “plaget” meg mest var at hun var høy, tynn og blond, og kunne spise akkurat hva og hvor mye hun ville, uten å bekymre seg for verken vekt eller dårlig hud. Aldri før hadde jeg følt en slik misunnelse, og den stakk dypt inne i meg. Selvom jeg var den av oss som hadde de dyreste merkeklærne og det beste karakterkortet, ville jeg mye heller hatt hennes kropp. Ikke hjalp det at guttene ga mest oppmerksomhet til jentene som først hadde begynt å få pupper og lår heller, når jentene i motebladene hadde tynne, fine kropper som Nina.

Jeg husker det som det var igår. Nina og jeg hadde som fjortenåringer vært på kino en torsdag og sett “8 Mile” med Eminem, som vi var fan av på den tiden. Godterier og brus hørte selvsagt til når man skulle kose seg med film, og vi sparte ikke akkurat på ukepengene når vi fylte posen i kiosken. Vi hadde det som vanlig gøy sammen, men da jeg kom hjem den torsdagskvelden var det som jeg fikk et støkk gjennom hele kroppen. Jeg stod lenge i speilet på badet og betraktet kroppen min, og ble fylt med hat og forakt. Jeg så tjukk ut. Tenk så tjukk jeg måtte se ut ved siden av Nina!Ikke rart, så mye godteri som jeg hadde spist. Tanken på de sure froskene, lakrisbåtene og gullfiskene som svømte i et hav av cola i magen min, fikk meg til å bli hysterisk. Jeg måtte få det ut, bokstavelig talt, av kroppen min. Jeg ante ikke at det var så enkelt å stikke to fingre i halsen, brekke seg og kaste opp, men det var verre å få det til lydløst, slik at ingen skulle høre meg. Jeg satte på begge vaskene og dusjen på fullt trykk for å dempe lydene jeg lagde, og vasket hendene i en evighet eller dusjet alltid lenge etterpå, for å skjule lukten av oppkast.

Slik startet altså mitt vanskelig forhold til kropp og mat. Nå er jeg snart 21 år,og har mer eller mindre slitt med spiseforstyrrelser i syv år, men har aldri definert meg som verken bulimiker, anorektiker eller overspiser. Ikke fordi jeg ikke er klar over at jeg har et problem, men fordi spiseforstyrrelsen er noe som har kommet og gått i perioder. Noen ganger har jeg vært inne i gode, naturlige sirkler der jeg har trent og spist sunt, andre ganger har jeg gitt fullstendig beng og spist akkurat det jeg  har villet, når jeg har villet, uten å tenke på vekten min. Noen ganger har jeg spist og spist og spist, for deretter å kaste opp, andre ganger har jeg gått dager uten mat. Dette har selvsagt også gjort at vekten min har svingt som en jojo, selvom jeg aldri i realiteten egentlig har vært verken tjukk eller sykelig tynn. På den måten mener jeg at mitt eget kroppsbilde ikke er forvrengt, slik som hos en somvirkelig sliter skikkelig med spiseforstyrrleser, men at jeg rett og slett ikke er sikker på hvordan jeg vil se ut eller hvilke holdninger jeg vil ha til kropp og kosthold, og at jeg hele tiden ønsker å se bedre ut eller bli et bedre menneske.

Det sosiale og ulike livssituasjoner man kommer opp i har mye å si for det forholdet man utvikler til seg selv og sin egen kropp. Mediene og motebransjen er vanskelig å styre, men som foreldre synes jeg aldri man skal si til barnet sitt at; “Du kan ikke gå med en slik bukse, da ser du kraftig ut. Den hadde kledd venninnen din bedre”. Hvis man mener at barna står i fare for overvekt er det foreldrenes ansvar å aktivisere dem og gi dem sunn mat. Som venninne skal man ikke nikke anerkjennende når hun sier at; “Jeg har blitt så sinnssykt feit”. Dersom du anser at han eller hun har et problem med vekten; foreslå at dere skal trene sammen og forsøke å holde en sunn linje. Hva som er årsaken til at jeg utviklet et usunt forhold til kropp og kosthold vet jeg ikke.  For meg blir det er for enkelt å skylde på en tynn venninne eller en skillsmisse mellom foreldrene, og for vanskelig å skylde på at jeg aldri er bra nok på noen som helst måte, når jeg har familie, venner og en kjæreste som bryr seg om meg og sier at jeg er bra. 

Jeg tror til syvende og sist at det er svært mange jenter og gutter som har det som meg, og som sliter med det jeg vil kalle “moderate spiseforstyrrelser” og usikre tanker rundt sin egen kropp. Dette tror jeg er noe som vil følge en hele livet, fordi vi idag lever i et samfunn med et enormt fokus på å være suksessfull og se bra ut, men at dette samtidig skal være naturlig oppnådd. For mange av oss er ikke dette realistisk, rett og slett.

Jeg håper de som har hatt det som meg, eller mye, mye verre, oppsøker profesjonell hjelp og får et naturlig forhold til kroppen sin.

The years have been short, but the days go slowly by

Sist jeg var på besøk hjemme hos mamma hadde jeg en hel dag for meg selv hjemme i leiligheten. Og siden det har blitt bestemt (etter at jeg forlot mors trygge favn) at det skal pusses opp på rommet mitt, tenkte jeg at jeg fikk rydde opp litt i gammelt rot. Blant ungdomsskoleprøver og videregåendebøker, blader, loslitte klær og et par bunadssko, fant jeg en skoeske med logoen “Buffalo“. Bare navnet ga meg gåsehud; en skrekkblandet fryd i grenseland mellom nostalgi og frykt. Jeg så for meg de beige og grå platåskoene i størrelse 38 jeg som 12- åring gikk til anskaffelse av (man skulle den gang ha størst mulig størrelse, så med to par tennissokker funket det). Og stolt var jeg.

Så satt jeg der, da, med den åtte år gamle skoesken og funderte på hva som var oppi.
Skoene hadde jeg jo kastet i 2002. Ikke visste jeg i det øyeblikket at innholdet skulle komme til å oppholde meg i flere timer etterpå. Den var nemlig stappet full av gamle bursdagskort og brev fra blant annet en brevvenninne jeg hadde i Trøndelag, samt gode skolevenninner. Setninger som; “Herregud, han er bare sååå fin”, “Tar du på deg nye skoene på disco’n etterpå?” og “Skal vi sitte sammen på bussen til leirskolen. G.I.D” oppsummerer mye. Og herrejøsses så mange gutter jeg var forelsket i. Jeg tror jeg var innom gutter med navn hvis forbokstav var hentet fra hele alfabetet. Andreas, Christoffer, Daniel, Joachim, Martin, Stian; for å nevne noen. Ikke var jeg klar over at jeg som 14- åring drakk meg full for første gang heller. Jeg synes fortsatt det var ganske tidlig, selvom det var en forholdsvis uskyldig fyll.

Nå lurer jeg på hvorfor man som tenåring streber så fælt etter å bli voksen og gammel nok til alt mulig. Man blir jo tidsnok lovlig til å ha sex, kjøpe øl og snus, kjøre bil og komme inn på brune puber. Men man kan ikke hente tiden som bekymringsløs og uvitende tilbake. Tiden med gjemsel, skolediskotek, det første kysset, lette gloseprøver, TOPP- blad og en kropp som forbrant fortere enn man svelget.

Jeg kan ikke spole tilbake tiden og jeg skal ikke fast forward nå som jeg er i 20-årene.
Tenk som jeg kommer til å klage når jeg runder 30 år, da!

Noe av det vanskeligste letteste å være

I fjor på denne tiden fikk jeg vite at jeg hadde kommet inn på den studieplassen jeg ønsket, og var dermed plutselig på flyttefot med venninner til Oslo. Jeg skulle flytte hjemmefra, begynne å studere og treffe mange nye mennesker. Forventningene var skyhøye. Men ting blir nesten aldri akkurat slik man forestiller seg.

 «Jeg har sluntret unnå, jeg har sovet lenge for ofte, jeg har dyrket mine alkoholikergener, jeg har brutt nesten alle de ti bud, jeg har levd over evne og økonomiske grenser, jeg har sittet inne med skoddene igjen flere dager, jeg har reist til midtens rike, jeg har bidratt til glede og splittelse, jeg har pådratt meg hat, jeg har elsket og tapt (eller vunnet?), venner har kommet og gått; alt dette mens timer, dager og måneder har glippet ut av hendene mine som finkornet sand.
Men jeg har da levd.

Dette (skole)året har vært fantastisk fint og ubeskrivelig vondt, begge til sin tid.

Men det er kun ved erfaring man lærer, hvilket betyr at jeg fra august kan se på listen min over alle blemmene fra mitt første år i Oslo. Mitt første år som student.»

Denne oppsummeringen skrev jeg ved utgangen av vårsemesteret for noen måneder siden. Og det trenger nok en litt nøyere gjennomgang, for dette høres ikke akkurat ut som en glad, flink og pliktoppfyllende student.

Jeg mener det er viktig for alle å ha en såkalt «myk» skolestart, spesielt når man kommer til et helt nytt sted med mange nye mennesker og impulser. Men noen ganger blir denne mykheten litt vel komfortabel for mange. Og jeg var en av de mange. De første forelesningene etter to uker med flytting, øl og statusen som student blir kanskje ledet av trøtte, gamle forelesere og pensum virker uoverkommelig allerede i september. Hva skal man gjøre med det? Fortsette med det man så langt behersker? Altså å jekke pils etter pils, holde nachspiel etter nachspiel?

På den ene siden hadde jeg altså de mange forelesningene og eksamenene som nærmet seg; vanskelig. På den andre siden øl, øl, øl og party tirsdag, onsdag og torsdag; lett.

Konklusjonen ble; student var noe av det vanskeligste letteste å være. 

I tillegg til å ikke finne de rette studieteknikkene,innlede turbulent kjærlighetforhold, stadig ha to kroner og sytten øre på kontoen, begynte jeg etterhvert å gå lei absolutt alt. Jeg ble lei av å måtte finne på ting å ha til middag, noe som resulterte i knekkebrød med gulost nesten hver dag. Jeg ble lei av å prøve å være en god kjæreste i et forhold som til slutt gikk meg på nervene.Til og med festingen ble jeg lei av. Og ikke minst folkene jeg festet med.

Det var da jeg bestemte meg for å endelig åpne pensumbøkene, sitte time etter time på lesesalen og drikke sur kaffe fra den svette kantinen. Men etterhvert ble jeg lei av dette også, og begynte å savne selskapet til folkene jeg tidligere hadde lovet meg selv å ikke skåle med på mange måneder.

Det er ikke mulig å være moraliserende og si at man må finne den gylne middelvei fra dag en som student. Det funker ikke, whatsoever. Men å en dag, etter oppturer og nedturer, sette seg ned å skrive ei liste; det tror jeg kan være løsningen. Listen bør inneholde hva man er, og ikke er, fornøyd med, hvorfor man egentlig har flyttet for seg selv og søkt opptak til høyere utdanning, hva man ser som poitivt og negativt ved egen aterd og ikke minst et budsjett som prioriterer det nyttige fremfor det ubrukelige. Etter at jeg hadde gjort det, ble kombinasjonen studier, venner og fest betraktelig bedre.

Det blir spennende å se hvordan jeg takler skolen videre, nå som jeg har startet opp igjen, men jeg står ved mitt prinsipp om at det kun er ved erfaring man lærer. Så lenge man virkelig tar lærdom av de dårlige erfaringene, da, og lager lister. Jeg elsker listene mine.

Hvilke forventninger har du til dette skoleåret?