Where to miss? – To the stars..

Enkelte ganger i livet mister vi alle direksjoner, og plutselig finner vi oss selv i et veiskille. Redde, forvirra, og uten stedssans eller kart. I slike desperate tider, står vi overfor et valg – og vi må velge en retning. Valgene vi tar, kan definere resten av livet vårt – men det er opp til oss selv å bestemme hvem som får ta det valget.

Vil du kjempe for å forbli på den riktige stien, mens andre forteller deg hvem du er? I møtet med det ukjente, vil du snu – og gå tilbake? Eller vil du omfavne den nye retningen i livet ditt, og skrive din egen historie?

Det er mye som påvirker oss, men in the end er det du selv som står med avgjørelsen: beveger du deg fremover, eller gir du opp?

Khalil Gibran skrev: Din grunn og din lidenskap er sjelens ror og seil. Hvis den ene eller den andre blir ødelagt, kan du enten slynge og drifte, eller bli fortapt i det åpne havets stillhet. Å kjempe alene er ikke uten grunn en begrenset makt. Og lidenskap uten tilsyn, er en flamme som brenner til dets egen tilintetgjørelse.

Griseflaks

Jeg har svineinfluensa. Og nei, det er ikke en spøk.

Det har gått nøyaktig 171 timer siden min første natt med kaldsvette, feberkramper og total utmattelse. Jeg har prøvd å beseire det på egenhånd, med lite hell. Prøvd å gå til legen for ammunisjon, uten hell. Prøvd å være tålmodig, uten noen form for hell i det hele tatt. Og nå ligger jeg her, ugjenkjennelig, snørrete, slimete, svett. I senga i full krigføring (joggedress, ullsokker, skjerf og hettegenser) med mitt sterkeste våpen (1grams paracet), min beste venn (chaiteen) og min eneste redning (macen) i mitt syvende døgn på death row. Ja, jeg er overdramatisk. Men med all rett.

Det har vært en prøvelse. For det første fordi alle tror jeg tuller. Sjefen min ringte meg og lo og ba meg slutte å tulle, wtf? Å måtte informere mennesker om at jeg har svineinfluensa er som å innrømme at du ser rosa elefanter. Ikke særlig gøy. De ler, de erter, de peker til og med. Inntil det plutselig slår dem, hva er smitterisikoen? Er jeg en fare for de? For det andre føler du deg som en vandrene kjønnssykdom. Du må liksom ut å informere din sosiale omgangskrets om hva du bærer på, folk har jo død av de greiene her, samtidig som du selv nærmest kreperer hver kveld. Og for det tredje, fordi det ikke finnes en eneste kur. Vi kan sende deg til månen, ja, men å kurere influensa får du klare på egenhånd.

Jeg bannlyser menneskene som fikk lurte meg til å tro at jeg kunne få medisin mot dette. Jeg har hostet opp innvollene mine, svettet ut all sunn fornuft og slått ut alle hjerneceller for hver gang jeg har gått i bakken. Jeg har søkt tilflukt hos mamma for pleie og omsorg,  men sannheten er at jeg ikke orker mer. Jeg er et villdyr satt i bur and its killing my spirit. Jeg eier ikke tålmodighet til dette, verken mentalt eller fysisk. Jeg har misset to bursdager og en viktig feiring, solskinnsdager og høstturer i endeløse farger. Jeg kunne hatt date med Brad Pitt og grislybjørnen hans ikveld over en varm kakao og hyggelig selskap, men nei. Jeg er stuck. Jeg er lei. Jeg er ferdig!

Jeg krever å bli frisk ikveld og går til sak mot Gud hvis det ikke skjer. Nok får være nok!

Wake up call

Jeg sitter i vinduskarmen og studerer dråpene på ruta mi. Kjenner en viss angst over at høsten allerede har begynt å male sin ankomst, for jeg er definitivt ikke klar for den enda. Det har vært en innholdsrik uke, på godt og vondt. Å endelig få kontakt igjen med mennesker som en gang betydde mye for deg, men som like fort som de dukket opp, forsvant, er en trygghet. Alt annet har vært et rot.

Jeg tror alle mennesker en eller annen gang går gjennom en skikkelig wakeupcall. Noen tar et oppgjør med vennegjengen og luker ut menneskene man ikke lenger har noe til felles med, andre får bare nye prioriteringer. Noen avslutter et forhold og starter på nytt med seg selv, mens andre går gjennom et vendepunkt som kanskje burde kommet for lenge siden.

Jeg tror høsten er en typisk wakeuppcall-årstid. Og når det skjer, og det føles som hele verden rundt deg raser sammen, er det godt å ha mennesker du er glad i rundt deg. Vi er altfor flinke til å ta hverandre for gitt, og regne med at vi “alltid vil være der.” Alltid er veldig lenge, og ingenting varer evig av seg selv.. Alle forhold må jobbes med, kjærlighetsforhold, vennskap, familiebånd.. til og med det vi har til oss selv. Jeg er heldig som har de menneskene jeg har i livet mitt idag, og er så glad for at flere viktige personer fra fortiden har dukket opp igjen. Lørdag var en sånn dag, hvor alt til tross for det vonde, ga mening pga alle jeg fikk se

Takk suckers, jeg har aldri løpt så mye frem & tilbake, men det var så utrolig hyggelig!!

Høst; bring it on bitch. Jeg er rusta

Kan kvinner ha sex som menn?

”Thomas kommer på vorsjet, men han skal ikke være med ut. Daniel møter vi på byen, men han skal hjem tidlig, og så kommer Martin på nach.”

Tina vandrer rundt barbeint på den kalde parketten i det hun lister opp dagens fangst. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle informasjonen jeg får, er hun seriøs eller tuller hun? Tre på en gang? Jeg får kinderegg smak i munn og kjenner stresset øke når jeg prøver å kartlegge risikofaktoren. Oslo er en veldig liten by. Og det er kjolen hennes også. Liten. Mens de små føttene trasker rundt, dekkes så vidt den lille bakdelen hennes, og jeg føler en trang til å dra den ned.

”Jeg ser tissen din snart” roper jeg nærmest. ”Bra! Jeg har jo ikke akkurat god tid idag da!” ler hun tilbake.

Jeg er i sjokk. Noe som skjer veldig sjeldent. Venner har fortalt meg om gjenglemte kondomer (de blir visst grønne der inne), knuste vindusglass, piercinger som har gått stuck, ja, you name it. Men lite har satt meg ut. Tror jeg har en medfødt taklings-evne eller noe. Men da Tina delte sin plan for kvelden, ble jeg faktisk det.

Jeg kjenner jeg blir imponeeeert, men også sliten av å tenke på privatlivet hennes. Hvordan orker hun? Ikke bare med tanke på tidspresset, men alt det emosjonelle? Har hun tappet seg selv for følelser, kjenner hun til en magisk knapp som skrur dem av?Så lenge har vi sett gutter gjøre det, hun skal ha kreds for å være så selvsikker Selvfølgelig kjenner jeg jenter som ikke har forpliktelse som en del av sitt vokabular, og jeg har for lengst lært at den tankemåten gjelder begge kjønn og ikke bare de utstyrt med en penis. Men tre på en kveld?

Jeg vet ikke om jeg skal le med hun og føle en viss fascinasjon, eller bli bekymra og irritert med tanke på hvor ofte vi har sittet å bannlyst gutter for å gjøre det samme. Jeg stusser over mitt eget følelsesliv og min innkompetente evne til å sjonglere med flere baller i luften og merker jeg blir en smule misunnelig. Jeg er fisk. Jeg er spansk. Jeg er overfølsom og altfor knytte-glad til å involvere meg i fler. Kinderegg mentaliteten fungerer bare i sjokoladeform. Jeg er jente. (Noe som tydeligvis ikke gjelder som en unnskyldning lenger) Er det meg det er noe galt med? Selvfølgelig kan vi snakke sex og tiltrekning som ren fysikk, men hvor ofte slår den teorien feil?

Kan kvinner virkelig ha sex som menn? Henger jeg etter likestillingsrevolusjonen som den eneste Happy feet’n i byen?

Kontroll

”Syns du ikke det er dust?” Hva da, spør jeg stussende og en smule ubekvemt. ”At vi gjør det her nå, rett før du skal.. ja.” Dust? Jo selvfølgelig. Skikkelig dust at du etter så lang tid med uskyldig flørt, endelig ble mann (og full) nok til å ta første skritt. Dust at du ble med i butikken. Dust at du tok hånda mi. Dust at vi delte seng. Og at du tok meg med på middag. Shit, du kjøpte til og med gave til meg.

Du har helt rett. Dust. For nå sitter jeg som den typisk overfølsomme, håpløse dama jeg er – i full forvirring. Jeg kjører hodet mitt med usvarlige spørsmål, spørsmål som ikke vil gi meg noe annet enn hodepine og søvnløshet og mest sannsynlig enda flere av dem.  Men hvem er det jeg prøver å skylde på? Jeg er jo ikke dum. Naiv, ja. Men ikke dum. Jeg har jo kun meg selv å klandre. Hvor bittert er ikke dèt?

Hvorfor gjør vi det? Lurer oss selv så hardt og lenge at vi til slutt tror på det selv, og befinner oss i en enda mer håpløs situasjon enn den forrige. Tenner vi alle på selvtortur, eller ligger det bare i vår natur å sette oss selv gjennom uttalige prøvelser for å gjette på hvor vi ender?

”Nei da det er annerledes denne gangen.” forteller vi venninnene våre uten å innse at det egentlig er oss selv vi prøver å overbevise. ”Jeg har kontroll nå.” Kontroll?

Benektelse er vår største gift. For når du en dag våkner etter enda en søvnløs natt, med poser under øynene ingen concealer kan viske bort, et tomrom inni deg som ingen kan fylle, og et lager med enda tommere sjokoladepapir, slår det deg: kontroll er det siste du har hatt.