Selvskading…..

Emo.

Det er ofte det første ordet som dukker opp i hode på mennesker når de hører om dette temaet.. Så jeg tenkte nå at jeg skulle fortelle litt om livet til en selvskader, mitt liv som selvskader..

Som jeg skrev tidligere mistet jeg min støttespiller i veldig ung alder, i alderen hvor man ikke har kontrollen til å takle alt selv.. Etter en stund var det akkurat det som skjedde. Jeg klarte ikke takle ting selv, jeg orket ikke å smerten jeg bar på 24/7 og jeg viste til slutt ikke hva jeg skulle gjøre.. Jeg gjorde alt for å bli kvitt denne følelsen.. Jeg følte meg redd, sviktet, skuffet og sint, alt på en gang, og jeg holdt meg ofte for meg selv.

En kveld satt jeg hjemme i senga, kroppen skalv, tårene trillet og alt jeg ville  var å fordufte. På nattbordet mitt lå det en biffkniv, knivbladet glinset mot meg og jeg Bildet er lånt av EmoHoernRockZ på flickr.com

følte en trang til å ta den opp. Tanken om å dra den mot huden poppet opp med en gang jeg hold i håndtaket. Jeg klarte ikke styre meg lengre, dro opp armen på genseren og begynte å kutte og før jeg viste ordet av det var hele uderarmen min oppkuttet og blodet rant ned på buksa mi.

Jeg ble først skremt å slapp kniven men plutselig kjente jeg det. For første gang på lenge kjente jeg en følelse av frihet, en følelse av at jeg var levende. Jeg var avslappet. Tårene sluttet å renne, kroppen ble roligere, og jeg bare sank sakte men sikkert under dyna å sovnet. Hadde ikke sovet så godt på mange måneder.

Dette skjedde oftere og oftere. Jeg ble mere bevist på hvor kuttene måtte lages for at det ikke skulle synes. Jeg begynte å påføre dette på leggene, innersiden av lårene, på ribbeina og over alt hvor jeg rakk til på ryggen. Ingen så dette da, og jeg kunne leve med dette uten å bekymre andre eller besvare spørsmål. I dusjen etter gymtimen hadde jeg bestandig hjørnedusjen så der var det heller ikke mulighet for at det vistes. Jeg viste jo at det var galt, men uansett hvor skuffet jeg var over meg selv dagen etter klarte jeg ikke slutte. Jeg klarte ikke gi slipp på den følelsen det ga meg. Mange drømmer lenge om å kunne forsvinne, bare bli borte for en stund, og det var dette jeg følte da. Jeg følte at jeg klarte å virke mere normal for andre. Til tider måtte jeg løpe ned på doen i timene for å gjøre dette, bare for å komme gjennom skoledagene.

Som dere kanskje nå har skjønt var selvskading noe jeg ble avhengig av. Dette er like avhengighetskapende som røyk, men værre å slutte med. Det er svært få som kan få en person til å gå vekk i fra dette. Min tidligere samboer var nødt til å oppleve meg med kutt, han så de aldri, men kjente dem hvis han strøyk meg på ryggen om natten. Han prøvde å få meg til å forstå men jeg nektet å høre. Jeg klarte ikke..

Jeg hatet hvis jeg fant ut at venner av meg gjorde det, og gjorde da alt for å få de til å forstå at det ikke var utveien, men jeg fortalte skjeldent hvorfor jeg kunne relatere til hva de gjorde. Jeg husker ei venninne av meg som gjorde dette i en oppmerksomhet situasjon. Jeg tok tak i henne, dro henne med inn på badet å prøvde å få henne til å forstå hvor dum hun var, og at dette slett ikke er kult. Hun bare lo å ba meg holde kjeft om noe jeg ikke viste om. Da for første gang viste jeg det frivillig til et annet menneske, jeg dro opp genseren min å snudde ryggen til henne. Hun satte seg ned på do å begynte å gråte, om det var i redsel eller flauhet vet jeg ikke, men den jenta har aldri gjort det igjen og har  takket meg i senere tid..

Når jeg fikk vite at jeg var gravid tok jeg første skrittet mot å slutte. Igjennom hele graviditeten og de første 6 mnd han levde gjorde jeg ingenting. Jeg var så stolt, var sikker på at dette var ferdig.

Så feil kan man ta.

Jeg havnet i en dyp depresjon igjen,og følte at jeg ikke var der nok for han, da begynte kuttene å komme igjen. Sakte men sikkert. Ikke så ofte, men jeg gjorde det da fortsatt i en lang periode. Skuffelsen var enda større da, og redselen for å bli oppdaget var klarere..

Jeg reiste i fra barnefaren 1 år etter dette, og kan pr i dag fortelle at det er ca 2 år siden jeg gjorde det sist, men at lysten fortsatt trenger seg på til tider.  I situasjoner det er vanskelig å være sterk og i situasjoner man bare vil forsvinne kjenner jeg trangen til dette. Og tru meg, å bekjempe en sånn lyst er ekstremt vanskelig.

Det er 8 år siden første kuttet, og lysten er der fortsatt. På 8 år kommer man langt, men for en selvskader kan dette bare være en begynnelse. Jeg vet det er lett å dømme folk fort, at det er lett å si emo, og  at det kunn er en oppmerksomhet handlig. Men noen ganger er det mye mere bak.

Husk utseende kan fort bedra. Man vet skjeldent hva som skjer på innsiden..