Fornektelse

Hei igjen..
Tenkte faktisk jeg skulle gå rett inn i en ny men veldig forkortet del om min fortid, ettersom det er et tema som har kommet opp i mange av kommentarene dere har kommet med. Som jeg virkelig må takke for.. Dere er fantastiske alle sammen..
Innlegget mitt nå vil da bestå av temaet Psykisk Helse..

Når jeg var i begynnelsen av tenårene mistet jeg den personen jeg alltid støttet meg til, han jeg trudde aldri ville forlate meg, han jeg så på som min helt og da også udødelig. Min kjære far.. Han hadde akkurat giftet seg uten at vi viste noe og denne spesifikke dagen skulle han endelig komme hjem igjen.. Men det eneste vi fikk hjem igjen var en kropp i en kiste.. Min støttespiller var borte..

Jeg gråt veldig lite, prøvde å gjøre alt det morsomme jeg kunne, reiste å så han for å si mitt siste adjø, satt fremst i begravelsen, for så å reise vekk dagen etter.. Alt gikk overraskende fint tenkte de fleste, helt til forandringene på meg begynte å synes.. Den lille smilende å glade jenta ble da sakte men sikkert borte.. Jeg sluttet å smile, var sint hele tiden, isolerte meg unna, begynte å drikke, drikke mye og ofte, begynte med selvskading og havnet mye i bråk generelt. Jeg ble da til slutt sendt til BUP, (Barn og ungdoms psykologi) uten nesten noe ventetid.. Dette var da 2 mnd etter han gikk bort. De spurte å gravde men jeg svarte sjeldent. Jeg hadde ikke noen problemer, jeg var jo normal. Neste steg var familierådgiver hvorav han selv gikk etter ca 2-3 mnd. Ingen ting nyttet, jeg skremte han.
Jeg ble da diagnostisert Psykisk ustabil.

Lærere fikk ikke kontakt, ikke elever, venner, kjæreste eller familie.. Ingen viste hva de skulle gjøre, før en fantastisk sosionom dukket opp i livet mitt.. Han tok tak i meg å virkelig fikk øynene mine opp..
Jeg skjønte da at jeg virkelig var syk.
Jeg trengte hjelp.
Jeg hadde da timer med han 1-2 ganger i uka hvor vi gikk drastisk inn i livet mitt. Dette var utrolig tøft å vanskelig, og jeg lot da det gå utover de som stod meg nærmest. Etter jeg begynte å forstå problemene mine å fikk bena litt mer på jorda ble jeg diagnostisert på nytt å fikk beskjeden om at jeg hadde depresiv-angst. Jeg fikk da valget om å bli lagt inn på et mentalsykehus eller begynne på medikamenter. I den alderen jeg da var valgte jeg medikamentene.

Disse hjalp meg veldig, jeg var mye mer rolig, tempramanget mitt gikk gradvis ned og jeg begynte å fungere igjen når dosen tilslutt var stilt inn riktig. Men jeg ble dessverre også veldig likegyldig, til alt og alle uansett.. Jeg klarte ikke lengre å være en støttende venn og kjæreste eller en kjærlig datter.. Disse medisinene gikk jeg på i ca 2 år før jeg av en annen grunn måtte slutte. Jeg ble gravid.. Hele graviditetstiden gikk alt mye bedre, jeg hadde ikke anfall, følte ikke behov for å skade meg selv, og hadde det utrolig bra.

Ca 5 mnd etter jeg var blitt mamma kom alt sakte men sikkert tilbake, jeg prøvde å takle det selv, prøvde å ikke gjøre noe ut av det, men måtte tilslutt få hjelp igjen. Jeg turte da ikke gå til en ny psykolog, så heldigvis fikk jeg noen tlf samtaler med han jeg hadde hatt de siste 4 årene. Etter hvert klarte jeg ikke mer, jeg måtte få hjelp, ikke bare var jeg mor, men i tilegg alenemor. Jeg måtte for barnet mitt sin del. De prøvde da å få meg medisinert igjen, men denne gangen sa jeg nei, jeg kunne ikke. Jeg kunne risikere å miste barnet mitt om jeg gjorde det. Ikke pga jeg ikke var i stand til å ta vare på han, men fordi barnefaren prøvde å ta han i fra meg for å ødelegge meg. Jeg tok da valget med å slutte å gå til psykolog igjen, jeg turte ikke annet. Jeg kunne ikke miste barnet mitt. Han var alt for meg. Hele min verden, og på det stadiet jeg var da trudde jeg faktisk at barnefaren ville klare det..
Jeg var redd..
Derfor sluttet jeg i terapi før vi fikk gravd frem alle svarene, ikke fordi jeg ikke ville eller var altfor redd for svarene som ville dukke opp fra fortrengte minner av fortiden min. Men fordi jeg var for redd for å miste barnet mitt.