Da er jeg tilbake…

Hei alle sammen.. da er jeg tilbake, og skal prøve å blogge på fulltid igjen.. denne gangen har jeg valgt å gå til blogg.no.. Adressen min finnes HER.. Så Håper dere alle kommer innom å titter..

savner dere:(

Adriane…

Komme tilbake??

Hei alle sammen..

Jeg har vært veldig fraværende i det siste. Har vært mye som har skjedd, både i positive og negative formål, men hele tiden har tanken om å vende tilbake kommet..

Nå er dette et valg jeg vurderer å ta. Muligens at jeg bytter plattform til Blogg.no etc, men jeg vil vite litt om dere er intressert i at dette skjer.. At det er flere som kunne tenke seg at jeg med mine historier og tanker er noe man kunne tenke seg å lese om?

Så legger vel litt av dette i deres hender.

Vil dere at jeg skal komme tilbake hvis hvorfor, eller burde dette bare legges til grunne?

Han er tilbake…

Hei alle sammen.

Beklager fraværet mitt i julen, men trengte virkelig tiden for meg selv.. Huff utrolig hvor mye stress som skjer i julen.. Men Fantastisk.. Gonna tell you all about it:)

Men, over til overskriften. Var ute å sjekket ut nen blogger på det herlige systemet vi alle kaller internett.. Å gjett hvem jeg så.. Joda selveste Thomas Aune, aka Aune.. Tidligere når han blogger på Ipublish fulgte jeg bloggen hans dagelig, Han var en av bloggerne som bestandig fikk meg i et strålende humør. Dette er en gutt med humor og selvironi. Han finnes aldri skjenert og innleggene hans viser personligheten hans på det sterkeste.. Jeg anbefaler alle å ta en titt innom denne karen.. Fortell meg gjerne inntrkket han har gitt dere:)

Dere kommer inn på innlegget hans ved å trykke på bildet, navnet, her, her eller HER..

Ellers? hvordan har dere alle hatt det i julen og starten av det nye året? Har savnet dere alle:(

Doggy Style…..

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Foto: B Rosen’s

Jada dere leste riktig.. Doggystyle er emnet som kommer opp i blekk på denne bloggen i dag.. Og når jeg sier doggystyle mener jeg den virkelige, den herlige, spennende, noen ganger vonde men fortsatt en opplevelse alle burde prøve..

Anal sex….

Anal sex er noe som ofte er litt tabubelagt.. Hva dette kommer av er jeg egentlig litt usikker på. Er det fordi man da faktisk har sex på en helt utradisjonell måte? Fordi den plassen på kroppen kun består av enveiskjøring? Eller er det fordi det alltid har blitt sett på som en synd, en måte som ikke eksisterer. Og at man da kanskje skjemmes over å har eksperimentert med denne lysten. Vel nå skal jeg bryte litt på denne skammen og fortelle om min opplevelse både på godt og vondt med dette spesifikke emne.

Første gang jeg valgte og ta denne avgjørelsen med å prøve ut dette var det faktisk en forferdelig opplevelse.. Jeg hadde mye smerter (husk det er ikke såå god plass der) og en fyr som absolutt ikke tok det med ro. Han ga faen i hva jeg følte og mente og gjorde det kun for sin egen interesse og tilfredsstillelse. Han ba meg slutte og klage og gjorde akkurat som han selv ville til jeg fikk han av meg. Jeg sa til meg selv at nå hadde jeg prøvd det, likte det ikke og skulle ikke falle i den fella igjen.

Dette gjorde jeg heller ikke, på en stund. Før jeg traff min kjære.. Vi hadde lenge et vennskap med fordeler, og etter dette hadde pågått en stund spurte han om det var noe jeg kunne tenke meg å prøve. Jeg fortalte om opplevelsen min og han forstod meg og maste ikke noe mer om det. En stund etter dette tok jeg valget med å la det få en sjanse til og er det noe jeg ikke angrer på er det det. Han lyste opp når jeg sa at jeg ville og vi tok det veldig rolig. Jeg la meg ned på magen og han lå oppå meg. Han var gjennom hele opplevelsen så fantastisk. Han pratet med meg hele tiden, tok mange pauser, og kjælte med meg hele tiden. Hele opplevelsen var så fantastisk.. Måten han fikk meg til å føle meg på tilfredstilte meg mer enn jeg noen gang kunne drømt om. Smerten ar der fortsatt etter som det skal mye trening til uten men settingen og stemningen som var mellom oss, den hengivelsen og omsorgen han viste gikk over alt man kan kalle smerte..

Nå jeg tenker tilbake på denne opplevelsen, samt alle andre opplevelser og morsomheter vi har delt på denne måten får det meg til å tenke. Hvorfor skal dette være ”forbudt” å fortelle? Hva er det som gjør at vi ikke klarer å la oss selv vokse nok til å kunne legge denne skammen bak oss og heller vise hvor mye man kan oppleve uten? Vi hadde alle trengt å kunne åpne oss, åpne oss for nye og utfordrende ting og opplevelser som kan hjelpe oss meg å krydre hverdagen, men vil dette noen gang skje? Hva vi gjør privat eller hvordan vi føler innen for anal sex eller sex generelt gjenspeiler jo ikke hvem vi er som person. Kanskje det er tilfellet. Er vi redde for at handlingene vi gjør vil gjenspeile oss? Vil vi noen gang klare å begrave skammen og kun la oss omfavne i våre lyster?…..

[Read more]

Do Friends Forever exist??

I forgje innlegg om Sorg tok jeg opp et pr setninger ang hvorvidt venner var en “støtte pærle” i livet hvor man kunne henvende seg til å tøffe perioder.. Her fikk jeg mye tilbakemeldinger på akkurat det på et pr mailer. Så vil derfor gjerne ta opp emnet Vennskap..

Okey..
Da var vi kommet til vennskap.. Det finnes mange grader innenfor venner å hvilken kategori man kan sette vennskapet innenfor.. Venner er noe man blir velsignet med mange ganger i løpet av livet.. De dukker opp innen for skole, jobb, byturer, fester, tilfeldigheter, via andre venner etc..  Å man kan fort være heldig å være ”omringet” av mange herlige personer.. Men samtidig er det som regel kun en håndfull av disse vennskapene som vil vare, og som virkelig er ekte..

I den tidlige fasen av livet vårt, treffer vi ofte de menneskene som vil være en del av livene våre lenge.. De man begynner i barnehage med, går videre på barneskolen, igjennom ungdomsskolen å noen videre på videregående.. Er ofte da det dannes en gjeng som holder sammen i tykt å tynt.. Prater om alt, deler gleder, sorg, fortvilelse, alle forelskelsene man går igjennom Ja så å si alt.. Disse båndene virker som vil vare evig.. Og mange gjør oxo det.. Men så kan det hende at man kommer opp i situasjonen hvor en el flere i gjengen vil videre på skole for å fullføre sin utdannelse, dette kan da fort bety å flytte vekk.. Samtalene kan da ofte bli vanskelig å bevare pga avstand å nye bekjentskaper. Å kan ofte virke som om det kun er ene parten som holder kontakten.. Kan man da si at dette er ekte venner? De hvor kontakten kun skal holdes fra den ene siden?

Samtidig i di siste årene av skolen, når man lever som ungdom begynner man å gå ut, å man møte mennesker på fester.. Å som alle vet, på fylla prater man om alt.. Ofte da noe av det mest personlige man kan prate om med personer man ikke kjenner, men som i mange tilfeller kan gi en ekstrem støtte ved å lytte å komme med råd.. Disse personene møter man da ofte på fester, men ikke mye i det ”vanlige liv” kan disse klassifiseres som ekte venner? De stiller jo opp å lytter..

Når man skaffer seg jobb, er det ofte mennesker man kan relatere til, dette oxo utenfor jobb.. Man kan føle man kan prate om det meste, men samtidig er det ofte visse ting man ikke kan dele.. Man trives sosialmessig og jobbmessig med disse personene.. Men siden man da kanskje ikke kan dele alt, kan man da sette de opp som ekte venner?

Jeg personlig kan si jeg har mange venner.. Mange som er der for meg, støtter meg å som jeg virkelig trives å være rundt.. Mange av dem kan jeg dele store deler av livet mitt med, noen alt og med noen deles inget.. Men jeg vet enda ikke om alle de vennskapene vil holde..

Så hva mener dere..

Hva er en ekte venn? Hvordan kan man vite at en vennskap vil holde?
Hvordan vet du at personen du setter som en utrolig god venn faktisk vil være der når man trenger den?

Hva er et virkelig vennskap?

.

Btw: Følg meg gjerne med bloglovin, men gi meg beskjed så jeg kan sjekke ut din, Trenger også nye å følge:)

Følelsen av Sorg…

.

.

.

Sorg er noe dessverre de fleste mennesker er utsatt for. Å opp til flere ganger i livet.. Det er en følelse som trekker oss ned, en følelse det er vanskelig å se fremover at vil bli bedre, en følelse man sent vil glemme..

Mange bruker store deler av livet sitt til å ignorere denne følelsen, el ihvertfall prøver, Og gjør alt man kan gjøre for å unngå den mest mulig.
Hvis man noen gang har opplevd en form for sorg, enten ved å miste noen spesielle i ditt liv, via død el forlatelse, el hvis man kanskje har blitt såret av den man elsker, vet man hvor vond denne følelsen er.. Men hva kommer det av at vi mennesker sliter sterkere med å komme over sorg i forholdt til andre type vonde følelser, hva er det vi har misset..?

Er det det at vi i dagens samfunn ikke tillater oss å vise for omverden hvordan vi har det, at vi faktisk sliter, har det utrolig vondt å trenger hjelp å støtte.. Eller komme det av at omverdenen ikke aksepterer det nok til å være der..?

Hva med venner? Er ikke en venn en person du skal kunne støtte deg til uansett, en som vil være der når man trenger personen.. Hvordan har det seg at di nærmeste vennene man har ikke kan se at her er det noe galt..? Jeg trur det kommer av at vi skjuler det for godt.. Vi er redde for å vise sorgen, som om det er et nederlag å ha blitt utsatt for noe vondt, el rett å slett ha en sørgende periode..

Man går igjennom livet med ufattelig mange utfordringer som fort kan bli en påkjenning på kroppen din, både fysisk å psykisk, å noen ganger orker ikke kroppen din dette lengre. Da vil den fort få deg til å føle deg ødelagt, å kan da ofte reagere med en slags depresjonsfølelse.. Dette er en følelse det gjør vondt å gå med, å det kan ta tid før dette såret leges.. Så igjen, hvorfor fortsetter man å klynge seg fast til det å ikke skal vise det, ikke skal vise hvor vanskelig man har det, ikke skal innrømme at man trenger noen der. Det er ikke mye som skal til. En lyttende person, en klem, en skulder å gråte på el rett å slett en hånd å holde i.. Til tider trenge man dette, men samtidig er det ofte ikke ordentlig akseptert.. Alle skal være så perfekte bestandig, å en del av å være den perfekte er vel kanskje å alltid ha det bra, og aldri spørre om hjelp….??

Hva trur dere..? Er vi virkelig så opptatte av hva omverdenen mener og tenker, at vi ikke engag klarer å tillate oss å ha denne delen av oss, føle at vi trenger noen å støtte oss til? Hvis dette vil si å være det ideale menneske, burde vel kanksje ordet følelser aldri ha vært i vårt vukabular eller vår biologiske sammensetning..

.

Btw: Legg meg gjerne til i Bloglovin, og hvis dere gjør det, gi beskjed. Trenger flere å følge jeg også:)

Fra sinne til tårer..

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Foto: Magdalene Sun på Flickr.com

Jeg var så utrolig sint, jeg følte at alt jeg gjorde var feil. Jeg følte at du ikke stolte på meg. Jeg ville aldri med vilje gjort noe som såret deg, hadde jeg vist det var et problem hadde ting vært annerledes. Det som skjedde, det du gjorde, den du ble skremte meg. Jeg viste ikke hva som skjedde. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg hjelpesløs.

Jeg ble redd..

Du pratet ikke, du så igjennom meg, du var borte. Du nektet på tilfelle. Når da sannheten kom fram kom sinnet tilbake. Jeg ble skuffet. Jeg trudde ikke du ville gjøre det for å slippe unna meg, slippe å høre hva jeg hadde å si. Slippe å måtte konfrontere ting der og da. Etter hvordan omstendighetene ble, fikk du viljen din. Jeg viket unna, jeg klarte ikke være der sammen med deg.

Jeg måtte være alene.

Jeg er skuffet, tårene renner og kroppen skjelver.

Jeg føler meg følelsesløs. Følelser, tanker og meninger er i et stort kaos nå, så hva som er virkelighet for meg nå er so et stort hull som rommer mang spørsmål.

Et savn…

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Foto: doug88888 på flickr.com

Savn er en følelse som store deler av livet mitt har bestått av.
Det å miste en som er en så stor del av deg, for så å reise vekk fra plassen som følelsen har vært størst. I et håp om å kunne rømme fra det vonde.
Oppdager man da at savnet fortsatt er der, men da delt med savnet av de man har forlatt.
Etterhvert lærer man seg å leve med savnet, det blir aldri borte men smerten av følelsen mildner..
Dette er typen savn man alltid vil leve med.

Sammtidig opplever man flere typer savn.
Det er da kanskjej et savn som er trist, men som også kan gi en god følelse.
Følelsen av savnet etter den man elsker.

Når man velger å leve sammen legger man til seg vaner.
Vaner som at han bruker hele senga og man må krype seg sammen for å få plass, eller det at man våkner hver morgen med to hender som holder hardt rundt deg,
all latteren og små diskusjonen under matlaging, og alle de herlige blikkene og smilene han viser deg.
Så fort denne personen er borte, om det er en dag, en uke eller lengre merker man virkelig hvor viktige og betydningsfulle disse vanene er.

Man får ikke sove med den store plassen i senga, man våkner ikke lengre med et smil. Maten smaker ikke det samme, og man føler en form for ensomhet
Savnet er trist, men sammtidig gir det en varm følelse.
Man føler seg levende.
Man merker og vet hva som er viktig og hva som betyr noe.
Man vet at valgene man har tatt virkelig er de riktige.

Dette er følelsen jeg bærer på nå, et savn men også et smil for hvordan livet mitt er blitt.
Lengselen etter personen som mangler.
Lengselen etter delen som gjør meg komplett.

Heldigvis vil dagen i morgen inneholde turen opp til Trondhjem hvor jeg skal tilbringe en fantastisk langhelg med den jeg elsker.
Langt fra Oslo, men med nye spennende opplevelser i vente…

Når jeg falt for ei jente..

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Foto: bored-nov`s fra Flickr.com

Ja da kom jo dette ned på blekk også.. Jenta som lever i et fantastisk forhold med en mann er bifil.
Så dette er da min historie om første gang jeg forelsket meg i ei jente.

Denne spesifikke jenta er fantastisk på alle måter, og virkelig ei jente jeg ser på som en av mine beste venninner.
Jeg har vist hvem hun har vært siden vi var små, men vi ble ikke godt kjent før noen år tilbake.

Kvelden alt begynte var under en fest. Vi pratet og lo hele kvelden og rett før vi skulle videre ut fikk vi jo alle dårlig med tid til å fikse siste finishen, så vi spredde oss på alle rom som hadde et form for speil..
Jeg og hmmm, vi kaller henne Stine havnet da på samme rom.
Vi fortsatte å skravle men plutselig uten noe forvarsel begynte vi å kysse.

Det var helt merkelig, alt var så naturlig. Vi viste jo begge om legningene til hveradre så dette utløste det kanksje litt..
Vi måtte desverre stoppe siden vi skulle videre med resten til neste fest. Når vi kom frem hit havnet selvfølgelig vi to opp alene i heisen. Jeg har egentlig heisskrekk men denne gangen var det en tur som gikk til feil etager veldig ofte.
Den følelsen jeg satt igjen med denne kvelden var helt fantastisk. Hun var så utrolig nydelig. Resten av kvelden satt vi med et smil begge to.

Opplevelsen vi delte sammen bringte oss nærmere som venninner, men siden hun hadde kjæreste lot vi det aldri gå lenger.
Følelsene vi hadde or hverandre var sterkere, men vennskapet vi har bygd opp betyr så mye mer.
Jeg vil aldri glemme den kvelden, og vil alltid se på henne som spesiell, men spesiel som ei venninne som virkelig er der i tykt og tynt..

Så da var dette en ny ting jeg valgte å dele med dere..
Å med tanke på at jeg ofte ender innlegg med spørsmål er det ikke unntak her..

Hva tenker dere når dere leser et sånt innlegg?

Har du noen gang tenkt tanken selv med ei venninne el kamerat?

Hva Trur dere er gunnen til at dette aksepteres mere blandt jenter enn gutter?

Mener dere at det er normalt?

Speil speil på veggen der…..

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Foto: Natita på flickr.com

Speilbildet vårt er noe som fokuseres daglig på.
Hvordan man ser ut, hva slags klær man går i og hvilken sminke man bruker.

Samfundets fokus på utseende og “den perfekte” kroppen skaper en usikkerhet blandt mennesker.
En usikkerhet som kan gjøre synet på seg selv helt forvridd.
Denne fokusen har fått oss til å føle at det er en nødvendighet, og et mål om å oppnå “Det perfekte”.
Og fremgangsmåten til å nå dette kan være nådeløst.

Fokuset på å få den perfekte kroppen kan bli en vanskelig vei, og for hvert blikk i speilet vil veien føles lenger å skrittene tyngre.
Man slutter tilslutt å se sitt virkelige jeg. Speilbildet som ser tilbake viser det motsatte.

Når denne fasen har kommet har man havnet i en vond sirkel som blir vanskelig å bryte, så man fortsetter.
Fortsetter til man tilslutt har mistet seg selv.
Når man mister seg selv, hvem er man da?
Er det det virkelig målet?
Brukes sminken til å dekke over hvem man er i steden for hvordan man ser ut?

Hva kommer denne fokusen på perfeksjonismen av.
Hva kan man egentlig oppnå ved å fokusere på å bli perfekt i steden for å sette fokusen på hvem man egentlig er som person.
Når man mister seg selv hvem er man da. Vil da all den sminken, mote klæra, den nydelige kroppen og den flotte bilen gjenspeiles i hvem man er, hvilken personlighet man har og hva man faktisk har å tilby i den vanlig dødelige verden?

Så jeg spør..

Speil, speil på veggen der. Hvem er faktisk den varkreste i landet her….

.

.

Husk konkuransen jeg har gående.. Fortsatt sjanse til å vinne.. Vinneren kåres til søndagen så kom igjen å prøv ut:)

Innlegget finnes HER..