Følelsen av Sorg…
20:57 24 November, 2009
.
.
.
Sorg er noe dessverre de fleste mennesker er utsatt for. Å opp til flere ganger i livet.. Det er en følelse som trekker oss ned, en følelse det er vanskelig å se fremover at vil bli bedre, en følelse man sent vil glemme..
Mange bruker store deler av livet sitt til å ignorere denne følelsen, el ihvertfall prøver, Og gjør alt man kan gjøre for å unngå den mest mulig.
Hvis man noen gang har opplevd en form for sorg, enten ved å miste noen spesielle i ditt liv, via død el forlatelse, el hvis man kanskje har blitt såret av den man elsker, vet man hvor vond denne følelsen er.. Men hva kommer det av at vi mennesker sliter sterkere med å komme over sorg i forholdt til andre type vonde følelser, hva er det vi har misset..?
Er det det at vi i dagens samfunn ikke tillater oss å vise for omverden hvordan vi har det, at vi faktisk sliter, har det utrolig vondt å trenger hjelp å støtte.. Eller komme det av at omverdenen ikke aksepterer det nok til å være der..?
Hva med venner? Er ikke en venn en person du skal kunne støtte deg til uansett, en som vil være der når man trenger personen.. Hvordan har det seg at di nærmeste vennene man har ikke kan se at her er det noe galt..? Jeg trur det kommer av at vi skjuler det for godt.. Vi er redde for å vise sorgen, som om det er et nederlag å ha blitt utsatt for noe vondt, el rett å slett ha en sørgende periode..
Man går igjennom livet med ufattelig mange utfordringer som fort kan bli en påkjenning på kroppen din, både fysisk å psykisk, å noen ganger orker ikke kroppen din dette lengre. Da vil den fort få deg til å føle deg ødelagt, å kan da ofte reagere med en slags depresjonsfølelse.. Dette er en følelse det gjør vondt å gå med, å det kan ta tid før dette såret leges.. Så igjen, hvorfor fortsetter man å klynge seg fast til det å ikke skal vise det, ikke skal vise hvor vanskelig man har det, ikke skal innrømme at man trenger noen der. Det er ikke mye som skal til. En lyttende person, en klem, en skulder å gråte på el rett å slett en hånd å holde i.. Til tider trenge man dette, men samtidig er det ofte ikke ordentlig akseptert.. Alle skal være så perfekte bestandig, å en del av å være den perfekte er vel kanskje å alltid ha det bra, og aldri spørre om hjelp….??
Hva trur dere..? Er vi virkelig så opptatte av hva omverdenen mener og tenker, at vi ikke engag klarer å tillate oss å ha denne delen av oss, føle at vi trenger noen å støtte oss til? Hvis dette vil si å være det ideale menneske, burde vel kanksje ordet følelser aldri ha vært i vårt vukabular eller vår biologiske sammensetning..
.
Btw: Legg meg gjerne til i Bloglovin, og hvis dere gjør det, gi beskjed. Trenger flere å følge jeg også:)
Jeg tror også at jeg har funnet min mann i mitt...
Aune er en god mann 
SV: Litt enig med deg. Nummer tre var ikke like bra som de to andre, men lo allikevel veldig godt
hehe.
Takk for gode ord. I morgen er begravelsen og jeg GRUER Meg!
Sv: du skjønne menneske, den kommentaren made my day
og jeg trengte det.
noen ganger når du poster innlegg så føler jeg nesten at du har vært inne i hodet mitt å sett tankene mine, så jeg tror nok du har rett at kanskje innimellom ihvertfall så deler vi sinn.
Det er en av grunnene til at jeg virkelig gleder meg til å lese hver gang du poster, uansett om postene er positive eller negative, fordi jeg vet du alltid engasjerer meg.
Selv om jeg egentlig ikke kjenner deg så godt så føler jeg allikevel at vi kjenner hverandre på en måte, nesten som vi er litt gamle bekjente eller no.
Gleder meg til å blogge ordentlig igjen, blir trolig nærmere jul når jeg får rista av meg litt skolearbeid.
stoooor klem
*følger på blogglovin’*
Jeg liker temaene dine, og det burde nevnes
er ikke så lett å kommentere på så sterke innlegg….
Siv
xx
Jeg liker bloggen din. Du skriver utrolig bra og jeg følger deg faktisk på bloglovin. Du skriver liksom veldig dypt og det liker jeg.
du er flink til å uttrykke følelser, fortsett å blogg, liker måten du skriver på. Men jeg må bare spørre, har du mistet en du var veldig glad i siden du har skrevet om sorg de to siste innleggende?
men uansett, fortsett å skriv:D
Noen ser på det som en form for “svakhet” å snakke om sånt. Jeg gjør det, selv om jeg har hatt personer å prate med opp i gjennom tiden, så har det mer eller mindre vist meg at vennskap, og det å prate med noen er en midlertidig ting som kommer og går.
Noen sier til deg at de bryr seg om deg, at de bryr seg om hvordan du har det, men så skal det veldig lite til for at de snur ryggen til deg og driter så langt i deg som det går an. Derfor, ser jeg ikke vitsen med å åpne seg for noen, når alt du sitter igjen med når alt kommer til alt er tanken: “hva gjorde jeg feil?”
Du har helt rett, det er skremmende mange som aldri innrømmer at de ikke har det bra. Jeg er redd de kommer til å gå på en smell til slutt..
Jeg har deg på Bloglovin allerede:-)
jeg tror flertallet av mennesker er ufattelig opptatt av hvordan man blir oppfattet av andre.
Jeg vet jeg er det.
Det er ytterst sjelden jeg viser det til noen andre enn meg selv dersom noe ikke er som det skal.
Jeg har blitt flinkere, men det er en lang vei å gå før man (ihvertfall jeg) er klar for å være så åpen som man burde være..
Folk generelt burde være flinkere til å dele sine sorger på lik linje med sine gleder,
det er ufattelig tungt å måtte gå å bære på ting alene.
jeg håper at dersom du fortsatt har det tungt, at du ihvertfall får lettet på litt gjennom bloggen.
Du beskriver ting som jeg er sikker på flere enn jeg tenker å føler på en så ærlig og presis måte. Du setter liksom ord på ting som kanskje surrer oppe i hode på det fleste,
og alle dine innlegg får meg til å tenke nøyere over ting du sier o.l.
jeg håper alt er bra med deg vennen,
sender mange flere varme tanker i din retning.
Stooor klem
Du skriver så bra.
går det bra med deg??:)