Do Friends Forever exist??

I forgje innlegg om Sorg tok jeg opp et pr setninger ang hvorvidt venner var en “støtte pærle” i livet hvor man kunne henvende seg til å tøffe perioder.. Her fikk jeg mye tilbakemeldinger på akkurat det på et pr mailer. Så vil derfor gjerne ta opp emnet Vennskap..

Okey..
Da var vi kommet til vennskap.. Det finnes mange grader innenfor venner å hvilken kategori man kan sette vennskapet innenfor.. Venner er noe man blir velsignet med mange ganger i løpet av livet.. De dukker opp innen for skole, jobb, byturer, fester, tilfeldigheter, via andre venner etc..  Å man kan fort være heldig å være ”omringet” av mange herlige personer.. Men samtidig er det som regel kun en håndfull av disse vennskapene som vil vare, og som virkelig er ekte..

I den tidlige fasen av livet vårt, treffer vi ofte de menneskene som vil være en del av livene våre lenge.. De man begynner i barnehage med, går videre på barneskolen, igjennom ungdomsskolen å noen videre på videregående.. Er ofte da det dannes en gjeng som holder sammen i tykt å tynt.. Prater om alt, deler gleder, sorg, fortvilelse, alle forelskelsene man går igjennom Ja så å si alt.. Disse båndene virker som vil vare evig.. Og mange gjør oxo det.. Men så kan det hende at man kommer opp i situasjonen hvor en el flere i gjengen vil videre på skole for å fullføre sin utdannelse, dette kan da fort bety å flytte vekk.. Samtalene kan da ofte bli vanskelig å bevare pga avstand å nye bekjentskaper. Å kan ofte virke som om det kun er ene parten som holder kontakten.. Kan man da si at dette er ekte venner? De hvor kontakten kun skal holdes fra den ene siden?

Samtidig i di siste årene av skolen, når man lever som ungdom begynner man å gå ut, å man møte mennesker på fester.. Å som alle vet, på fylla prater man om alt.. Ofte da noe av det mest personlige man kan prate om med personer man ikke kjenner, men som i mange tilfeller kan gi en ekstrem støtte ved å lytte å komme med råd.. Disse personene møter man da ofte på fester, men ikke mye i det ”vanlige liv” kan disse klassifiseres som ekte venner? De stiller jo opp å lytter..

Når man skaffer seg jobb, er det ofte mennesker man kan relatere til, dette oxo utenfor jobb.. Man kan føle man kan prate om det meste, men samtidig er det ofte visse ting man ikke kan dele.. Man trives sosialmessig og jobbmessig med disse personene.. Men siden man da kanskje ikke kan dele alt, kan man da sette de opp som ekte venner?

Jeg personlig kan si jeg har mange venner.. Mange som er der for meg, støtter meg å som jeg virkelig trives å være rundt.. Mange av dem kan jeg dele store deler av livet mitt med, noen alt og med noen deles inget.. Men jeg vet enda ikke om alle de vennskapene vil holde..

Så hva mener dere..

Hva er en ekte venn? Hvordan kan man vite at en vennskap vil holde?
Hvordan vet du at personen du setter som en utrolig god venn faktisk vil være der når man trenger den?

Hva er et virkelig vennskap?

.

Btw: Følg meg gjerne med bloglovin, men gi meg beskjed så jeg kan sjekke ut din, Trenger også nye å følge:)

Følelsen av Sorg…

.

.

.

Sorg er noe dessverre de fleste mennesker er utsatt for. Å opp til flere ganger i livet.. Det er en følelse som trekker oss ned, en følelse det er vanskelig å se fremover at vil bli bedre, en følelse man sent vil glemme..

Mange bruker store deler av livet sitt til å ignorere denne følelsen, el ihvertfall prøver, Og gjør alt man kan gjøre for å unngå den mest mulig.
Hvis man noen gang har opplevd en form for sorg, enten ved å miste noen spesielle i ditt liv, via død el forlatelse, el hvis man kanskje har blitt såret av den man elsker, vet man hvor vond denne følelsen er.. Men hva kommer det av at vi mennesker sliter sterkere med å komme over sorg i forholdt til andre type vonde følelser, hva er det vi har misset..?

Er det det at vi i dagens samfunn ikke tillater oss å vise for omverden hvordan vi har det, at vi faktisk sliter, har det utrolig vondt å trenger hjelp å støtte.. Eller komme det av at omverdenen ikke aksepterer det nok til å være der..?

Hva med venner? Er ikke en venn en person du skal kunne støtte deg til uansett, en som vil være der når man trenger personen.. Hvordan har det seg at di nærmeste vennene man har ikke kan se at her er det noe galt..? Jeg trur det kommer av at vi skjuler det for godt.. Vi er redde for å vise sorgen, som om det er et nederlag å ha blitt utsatt for noe vondt, el rett å slett ha en sørgende periode..

Man går igjennom livet med ufattelig mange utfordringer som fort kan bli en påkjenning på kroppen din, både fysisk å psykisk, å noen ganger orker ikke kroppen din dette lengre. Da vil den fort få deg til å føle deg ødelagt, å kan da ofte reagere med en slags depresjonsfølelse.. Dette er en følelse det gjør vondt å gå med, å det kan ta tid før dette såret leges.. Så igjen, hvorfor fortsetter man å klynge seg fast til det å ikke skal vise det, ikke skal vise hvor vanskelig man har det, ikke skal innrømme at man trenger noen der. Det er ikke mye som skal til. En lyttende person, en klem, en skulder å gråte på el rett å slett en hånd å holde i.. Til tider trenge man dette, men samtidig er det ofte ikke ordentlig akseptert.. Alle skal være så perfekte bestandig, å en del av å være den perfekte er vel kanskje å alltid ha det bra, og aldri spørre om hjelp….??

Hva trur dere..? Er vi virkelig så opptatte av hva omverdenen mener og tenker, at vi ikke engag klarer å tillate oss å ha denne delen av oss, føle at vi trenger noen å støtte oss til? Hvis dette vil si å være det ideale menneske, burde vel kanksje ordet følelser aldri ha vært i vårt vukabular eller vår biologiske sammensetning..

.

Btw: Legg meg gjerne til i Bloglovin, og hvis dere gjør det, gi beskjed. Trenger flere å følge jeg også:)

Fra sinne til tårer..

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Foto: Magdalene Sun på Flickr.com

Jeg var så utrolig sint, jeg følte at alt jeg gjorde var feil. Jeg følte at du ikke stolte på meg. Jeg ville aldri med vilje gjort noe som såret deg, hadde jeg vist det var et problem hadde ting vært annerledes. Det som skjedde, det du gjorde, den du ble skremte meg. Jeg viste ikke hva som skjedde. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg hjelpesløs.

Jeg ble redd..

Du pratet ikke, du så igjennom meg, du var borte. Du nektet på tilfelle. Når da sannheten kom fram kom sinnet tilbake. Jeg ble skuffet. Jeg trudde ikke du ville gjøre det for å slippe unna meg, slippe å høre hva jeg hadde å si. Slippe å måtte konfrontere ting der og da. Etter hvordan omstendighetene ble, fikk du viljen din. Jeg viket unna, jeg klarte ikke være der sammen med deg.

Jeg måtte være alene.

Jeg er skuffet, tårene renner og kroppen skjelver.

Jeg føler meg følelsesløs. Følelser, tanker og meninger er i et stort kaos nå, så hva som er virkelighet for meg nå er so et stort hull som rommer mang spørsmål.

Hvordan ta valget?

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Opp å igjennom livet frem til man kommer ut i den store verden på egenhånd har man ofte foreldrene sine å støtte seg til, å selvfølgelig resten av livet, men når man når de berømte tenårene å ungdomstiden, holder man det meste borte fra mammas ”gode råd”.

Spesielt når det kommet til kjærlighets livet.. Man vil prøve å være voksen, å i tankene til en ungdom er man ikke voksen hvor man skal springe hjem til mamma for å få råd å veileding.. Man skal klare alt selv, å kun dele det intime med venninner..

Etter hvert kommer man i den alderen at man skjønner at det å kunne gå til en mor for hjelp ikke lengre er et tegn på svakhet.. det er derimot det motsatte.. En mor vil alltid være der for deg, å hjelpe deg å ta dine egne valg, men prøve å vise deg veien til det ”riktige”.

Jeg er nå 21, ikke veldig gammelt, men har klart meg på egenhånd siden jeg var 16 å flyttet ut fra det varme trygge rede ut i den skumle store verden vår.. Å jeg må ærlig si at Mamma.. Hun er fantastisk.. vet ikke hvor jeg hadde vært uten henne.. Jeg ringer henne uansett hvis jeg trenger råd.. Dette også innenfor kjærligheten..

Ja det store spm.. Hvordan vet du at det er kjærlighet?

Det er ikke så lenge siden jeg spurte mamma om dette, el noe i likheten hvertfall. Jeg spurte henne om råd innenfor hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle gå frem å hva hun trudde ville være den beste veien for meg.. Hun ga meg aldri noen direkte klare svar, men hun fikk frem at jeg måtte gjøre det kroppen min sa, det den fortalt meg.. Men at hode mitt måtte følge med sånn at jeg ikke ble såret. Lurt el skuffet.. Men at jeg samtidig måtte forstå at for å overleve i en nyforelskelse periode må jeg ta sjansen. Ta sjansen på å bli såret og skuffet.

Men da er det oxo et spm her. Hvor ofte vil kroppen tåle dette, hvor lenge skal man kjempe før man gir seg..

Følelser er noe man ikke kan ha den fulle kontroll over, kun lure deg selv til å tru det..
Så igjen. Hva gjør man etter en sånn hendelse.. Tar man sjansen igjen? Tar sjansen til å kunne oppleve det fantastiske,?

Det er jo noe som sier: Det er bedre å angre på noe man har gjort en å angre på noe man ikke har gjort..

Dere vet jo hva valget mitt endte med, og jeg trudde aldri det ville ende så fantastisk. Men jeg var redd, utrolig redd.. Valget var vanskelig, men et valg jeg aldri ville gjort om….

The life under wather..

Hei alle sammen.. Endelig er jeg på nett igjen.. Nettet har vært nede hele uka og fikk beskjeden i går om at grunnen var at simkortet nettet jeg hadde også tilhørte en butikk. Terminalen i denne butikken var meldt stjelt og sperret.. Utrolig hva slags feil El-kjøp klarer å få til.. Men men nokk om det,..

Hvordan går det med dere? Savnet dere alle utrolig mye:(

I helga har vi jo vert i Tr.hjem for å endelig utføre neste kurs i dykking.. Var helt sinsykt.. 5 dykk på 2 dager.. Dykk som natt, vrak og foto dykk.. Sinnsykt artig:) Så derfor tenkte jeg at jeg skulle vise dere min helg i bilder:)

Se så nydelig:)

Syyykt hvor fint dette er under vann..

Dette tok jeg…

Trur det var denne jeg sleit ekstremt mye med å få opp..

Ligger i hånda mi, mens en meddykker tok bilde.. Utrolig nydelig skapning..

Så der har dere bildene fra min helg under vann i kjære Trondhjem..

Hvordn har helgen å uken deres vært..???

Håper dere alle har en fantastisk start på den nye helgen..