Selvskading…..
21:47 20 September, 2009
Emo.
Det er ofte det første ordet som dukker opp i hode på mennesker når de hører om dette temaet.. Så jeg tenkte nå at jeg skulle fortelle litt om livet til en selvskader, mitt liv som selvskader..
Som jeg skrev tidligere mistet jeg min støttespiller i veldig ung alder, i alderen hvor man ikke har kontrollen til å takle alt selv.. Etter en stund var det akkurat det som skjedde. Jeg klarte ikke takle ting selv, jeg orket ikke å smerten jeg bar på 24/7 og jeg viste til slutt ikke hva jeg skulle gjøre.. Jeg gjorde alt for å bli kvitt denne følelsen.. Jeg følte meg redd, sviktet, skuffet og sint, alt på en gang, og jeg holdt meg ofte for meg selv.
En kveld satt jeg hjemme i senga, kroppen skalv, tårene trillet og alt jeg ville var å fordufte. På nattbordet mitt lå det en biffkniv, knivbladet glinset mot meg og jeg Bildet er lånt av EmoHoernRockZ på flickr.com
følte en trang til å ta den opp. Tanken om å dra den mot huden poppet opp med en gang jeg hold i håndtaket. Jeg klarte ikke styre meg lengre, dro opp armen på genseren og begynte å kutte og før jeg viste ordet av det var hele uderarmen min oppkuttet og blodet rant ned på buksa mi.
Jeg ble først skremt å slapp kniven men plutselig kjente jeg det. For første gang på lenge kjente jeg en følelse av frihet, en følelse av at jeg var levende. Jeg var avslappet. Tårene sluttet å renne, kroppen ble roligere, og jeg bare sank sakte men sikkert under dyna å sovnet. Hadde ikke sovet så godt på mange måneder.
Dette skjedde oftere og oftere. Jeg ble mere bevist på hvor kuttene måtte lages for at det ikke skulle synes. Jeg begynte å påføre dette på leggene, innersiden av lårene, på ribbeina og over alt hvor jeg rakk til på ryggen. Ingen så dette da, og jeg kunne leve med dette uten å bekymre andre eller besvare spørsmål. I dusjen etter gymtimen hadde jeg bestandig hjørnedusjen så der var det heller ikke mulighet for at det vistes. Jeg viste jo at det var galt, men uansett hvor skuffet jeg var over meg selv dagen etter klarte jeg ikke slutte. Jeg klarte ikke gi slipp på den følelsen det ga meg. Mange drømmer lenge om å kunne forsvinne, bare bli borte for en stund, og det var dette jeg følte da. Jeg følte at jeg klarte å virke mere normal for andre. Til tider måtte jeg løpe ned på doen i timene for å gjøre dette, bare for å komme gjennom skoledagene.
Som dere kanskje nå har skjønt var selvskading noe jeg ble avhengig av. Dette er like avhengighetskapende som røyk, men værre å slutte med. Det er svært få som kan få en person til å gå vekk i fra dette. Min tidligere samboer var nødt til å oppleve meg med kutt, han så de aldri, men kjente dem hvis han strøyk meg på ryggen om natten. Han prøvde å få meg til å forstå men jeg nektet å høre. Jeg klarte ikke..
Jeg hatet hvis jeg fant ut at venner av meg gjorde det, og gjorde da alt for å få de til å forstå at det ikke var utveien, men jeg fortalte skjeldent hvorfor jeg kunne relatere til hva de gjorde. Jeg husker ei venninne av meg som gjorde dette i en oppmerksomhet situasjon. Jeg tok tak i henne, dro henne med inn på badet å prøvde å få henne til å forstå hvor dum hun var, og at dette slett ikke er kult. Hun bare lo å ba meg holde kjeft om noe jeg ikke viste om. Da for første gang viste jeg det frivillig til et annet menneske, jeg dro opp genseren min å snudde ryggen til henne. Hun satte seg ned på do å begynte å gråte, om det var i redsel eller flauhet vet jeg ikke, men den jenta har aldri gjort det igjen og har takket meg i senere tid..
Når jeg fikk vite at jeg var gravid tok jeg første skrittet mot å slutte. Igjennom hele graviditeten og de første 6 mnd han levde gjorde jeg ingenting. Jeg var så stolt, var sikker på at dette var ferdig.
Så feil kan man ta.
Jeg havnet i en dyp depresjon igjen,og følte at jeg ikke var der nok for han, da begynte kuttene å komme igjen. Sakte men sikkert. Ikke så ofte, men jeg gjorde det da fortsatt i en lang periode. Skuffelsen var enda større da, og redselen for å bli oppdaget var klarere..
Jeg reiste i fra barnefaren 1 år etter dette, og kan pr i dag fortelle at det er ca 2 år siden jeg gjorde det sist, men at lysten fortsatt trenger seg på til tider. I situasjoner det er vanskelig å være sterk og i situasjoner man bare vil forsvinne kjenner jeg trangen til dette. Og tru meg, å bekjempe en sånn lyst er ekstremt vanskelig.
Det er 8 år siden første kuttet, og lysten er der fortsatt. På 8 år kommer man langt, men for en selvskader kan dette bare være en begynnelse. Jeg vet det er lett å dømme folk fort, at det er lett å si emo, og at det kunn er en oppmerksomhet handlig. Men noen ganger er det mye mere bak.
Husk utseende kan fort bedra. Man vet skjeldent hva som skjer på innsiden..
Jeg tror også at jeg har funnet min mann i mitt...
Aune er en god mann 
Jeg gråt når jeg leste dette.. utrolig trist.
….. Jeg gråt når jeg leste dette. Jeg er en selvskader og har greid meg uten i nesten en mnd. Jeg har hatt akkurat det samme problemet og man må ha vært igjennom akkurat det som du har vært igjennom for å forstå dette.
Jeg var utrolig nærme med å gjøre det igjen, men så satt jeg meg bare ned på senga og holdt armen min som var full av kutt og på en måte ga meg selv et løfte. Jeg gråt mens jeg snakket med meg selv i en halvtime.
<3
Jeg nevnte ting sånn som: “Victoria.. Du skal se tilbake til hva du sier nå, også skal du prøve å forstå at det ikke går lenger. Ikke gjør det mer, for hver gang du gjør det, jo mer lyst har du på å gjøre det igjen.” Jeg prøvde på en måte å snakke fornuft til framtids-meg.. Det var ingen andre som prøvde å gjøre det og siden jeg skjønte hva jeg trengte å høre, så hjalp det. Jeg blir ikke frista i det hele tatt, og jeg lever livet mitt fult ut.
Vanligvis når jeg så på kuttene mine så fikk jeg enda mer lyst til å kutte meg, fordi det forsterka minnene til hva jeg følte når jeg lagde kutte. Når tenker jeg ikke lenger på det
Jeg føler meg fri.. og det er uten å kutte.. Når jeg leste så kjente jeg meg selv igjen og hvor fortapt jeg var, derfor prøver jeg å fortelle hvor bra man får det når man greier å kvitte seg med fristelsen og frykten for å kutte igjen <3 Mener bare godt <3
Hei.. vil bare si at dette var fantastisk godt skrevet! Det var omtrent som å lese mine egene tanker! Jeg har aldri klart å sette ord på det på denne måten og synes det er vanvittig bra at du har klart det!
jeg har selv drevet med selvskading i 5 år, og skal ikke si at jeg vet hvordan du har det, fordet er det ingen som kan vite, men jeg kjenner igjen følelsen av det du skrev..
Hei, jeg vet det er lenge siden du skrev dette, men om du fremdels har denne bloggen tenkte jeg å si at du beskriver det akkurat slik som jeg selv føler det. Jeg er selv 19 år, og kuttet og brent meg siden jeg var ca 15-16 år… Det er veldig få av vennene min som vet det, men de som gjør det klarer ikke å skjønne hva det er som får meg til å gjøre det, men du klarer å beskrive akkurat det jeg tenker og føler i det jeg gjør det. + at man på en måte får en rus over at du klarer å kontrolere deg selv på en måte ingen andre kan. Du kan på en måte skjære vekk det vonde, så kan du bli helt fin igjen etterpå…
For et rørende innlegg – så vakkert, ærlig, åpent og allikevel stolt. Jeg er full av beundring for at du har kommet dit du er og jeg er så glad på dine vegne!
Nyt hverdagen og livet med mannen i ditt liv – det fortjener du!
Klem
For en sterk, ærlig, rørende, trist og vakker blogg du har!
Har du funnet andre måter å alternativer som letter trangen til å skade deg?
Du virker utrolig sterk og er nok et veldig godt forbilde for alle selvskadere der ute, syns det er skikkelig bra at du hjelper dem på din måte!
Veldig fint innlegg om mannen i ditt liv også
Jeg har funnet min også, og han er like fantastisk som din
Sv: Takk for kommentaren
Mozart er kjempe søt ja! Er skikkelig glad i han!
Skona er flotte, men jævlig å gå på, he he.
SV: Helt klart. Ikke en tirsdag uten Greys nei! Elsker den serien over alt!
sv: Tusen takk for det
Sv: Lars Tangen er ikke transe
Er litt forskjell på sminking liksom 
Takk for kommentar på bloggen min:)
Og takk for at du postet dette innlegget! Noen nær meg har opplevd det samme, det har vert tungt å se mennesker som sliter, så nært så fysisk, så smertefullt. Men allikevel så forstår jeg det mer og mer, at en venn er ikke redd for smerten til en venn. En venn trosser smerten og elsker.uansett.
Takk for at du deler om livet ditt, det hjelper sikkert mange til å gjøre det samme!
-Maria
Kjenner meg sykt igjen, har klart å slutte, men trangen er der når tidene ikke går så bra for å si det sånn. Når man først ser hvordan kroppen blir angrer man så inn i helvete, men det tenkter man ikke på når man sitter der med tårene nedover ansiktet å alt føles som dritt..
Synes det var et veldig bra innlegg, er ikke alle som forstår hvorfor man gjør det.
De fleste sier at det er for å få oppmerksomhet.. Så det er bra du prøvde å få folk til å forstå det i dette innlegget!
For et utrolig sterkt innlegg! Ble helt satt ut
Bra å høre at det går bedre nå og at det er såpass lenge siden sist gang du gjorde det!
Har en venninne som er helt ekstrem, og jeg får så vondt i meg
SV: For å få en google oversetter, så tror jeg du bare kan trykke på min, og få din egen. Jeg fikk til min i går, og tror det var det jeg gjorde.
Jeg skal møte en blogger på onsdg ja. Hun tok kontakt med meg, og virker utrolig grei.
Blir spennende. 
For et utrolig sterkt innlegg! jeg vet nsten ikke hva jeg skal si, annet enn at det er utrolig bra at du skriver om temaet. Det er sikkert veldig mange som er/har vært i lignende situasjoner som deg og som har godt av å lese om andres opplevelser rundt dette. Du er sterk som skriver om dette på bloggen din!
klem
SV: Takk søta
SV: Så koselig å høre søta
Nå ble jeg glad 
Synes du designet var bra eller ser du ting som bør endres på???
Sv: Tusen takk søta
Veldig fornøyd selv også. Gleder meg til alt er klart nå.. 
Håper du fortsetter og lese bloggen min
jeg ble mobbet nesten hele barneskolen og ungdomsskolen, så veth vordan det er med trangen til å kutte seg.
har selv gjort det noen ganger, og trangen er der, men tviler på at den er like sterk som den du av og til føler/følte.
kjenner ikke mange som driver med selvskading, så er vanskelig å snakke om det, for folk dømmer meg uten å vite hva som er grunnen. har bare kuttet meg opp på armene, men går alltid med langarmet genser så det er ingen som ser det.
tør heller ikke gå til helsesøsteren på skolen for å snakke om det, for hun er tanta mi, og jeg er redd for at andre får vite det, så jeg blir mobbet igjen.
blir ofte kalt emo osv på grunn av sminken og klærne…. sinnsykt irriterende, men gidder ikke bry meg, for de vet ikke hvordan jeg har det… kan også til tider vere deprimert, og da er det nesten ingen som gidder å snakke med meg på skolen bortsett fra mine nermeste venner…
en venninne av meg er en av de personene som tror folk driver med selvskading for å få oppmerksomhet. jeg prøver å forklare henne ffrunnen uten at hun skal skjønne at jeg gjør det selv.. men hun hører ikke etter, så jeg gir opp…
fint at du skriver om dette slik at folk forstår at det ikke alltid er trangen til oppmerksomhet som gjør at folk skader seg selv, men kansje ikke engang vet grunnen selv.
Du skriver at mange blir kalt emo fordi de kutter seg. Slik jeg ser det er det de som gjør det for oppmerksomhet, som tydelig viser det fram og snakker om det, de som er emoer. Forsåvidt trenger de ikke å kutte seg for å være det heller, det holder å late som de er deprimerte, og hele tiden skape oppmerksomhet rundt det. Man merker lett hvem som faktisk er det, og hvem som ikke er det.
Sv: Kiffi er en herlig person. Han har mange gode poeng også:)
Dette tema er stort. Har flere personer rundt meg som har skadet seg selv og jeg har selv prøvd. Jeg fikk glede av det med en gang, men da jeg kom til meg selv klarte jeg ikke mer. Derfor sluttet jeg og prøvde andre ting for å få bort smerten på.
Jeg har heldigvis aldri kuttet meg, og det virker veldig vanskelig å slutte når man først har begynt med det. Due r flink som har holdt opp så lenge nå:)
Oj. Jeg vet faktisk hvordan det er. Det er helt grusomt. Har selv kuttet meg.
Men ikke nå lengre.
Wow, jeg visste ikke selvskading var så lett å bli vanhengig i!
.. FLINK er du.
Du lærer meg noe nytt i hvert innlegg
SV: Heihei! Tusen takk for den fine kommentaren! Veldig koselig å høre sånt. Setter jeg masse pris på.
Og takk for sympatien. Det ordner seg nok 
Utrolig stilig blogg du har. Veldig original! Veldig gripende historie du forteller om her. Er jo et ganske tabu og sterkt tema det er snakk om. Godt du skriver om det så folk kanskje klarer å se ting fra en annen side. Håper det går bra med deg! Ingen fortjener å oppleve noe slikt..
Jeg får helt vondt i kroppen når jeg leser dette. Synes det er så forferdelig at du har hatt det slik.
Du skal vite at du er utrolig sterk som forteller om dette på bloggen din, og jeg har veldig stor respekt for deg. Du er helt fantastisk, og jeg beundrer styrken din!
Stor klem!
Bra innlegg! Fint at du står fram og forteller verden dette!
Jeg kjente ei som gjorde det for oppmerksomhet, heldigvis var den eneste oppmerksomheten hun fikk var latter. Vi lo av at hun var så latterlig. Hun skjulte det ikke, hun fortalte det og gikk alltid med et lite svettearmbånd. Og stikkene var minatyrsmå, de vistes såvidt.
Sv: takk for gode ord!
Det vil nok gå seg til en gang, bare synd at det skal ta sånn tid.
Fælt å lese om selvskadingen din. Men flott å se at du har klart deg så lenge.
Jeg har ingen erfaring innenfor dette temaet, men det er fint å se at du tar opp noe så alvorlig. Jeg håper flere leser dette innlegget ditt, og vil ta lærdom av det!
Fantastisk bra innlegg! Tror det er veldig mange som bare ikke forstår.