Når man vil ende sitt eget liv.

.

.

.

..

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Som jeg har skrevet tidligere begynte ting vikelig å gå nedover for meg etter at jeg mistet faren min. Det var starten på en helt ny epoke, en epoke jeg heldigvis kom meg igjenom, men desverre prøvde å ende.. Dette vil jeg nå dele med dere..

Etter som de første måndene gikk fikk jeg større og større problemer med å holde trua på at ting kom til å ordne seg. At livet ville bli enklere og at man tilslutt ville kunne se tilbake med et smil for at man vant.. Jeg trudde virkelig ikke at jeg ville komme meg på beina igjen, dette satte desverre mange tanker i hode mitt, men de gikk bestandig til samme resultatet. Jeg orket ikke mere, jeg følte at jeg var en byrde mot de jeg var glad i og en trussel mot meg selv. Jeg hadde mistet lifsgnisten og ville rett å slett ikke mere. Så eneste rette for meg da var å ta mitt eget liv.

Mange sier at folk er feige som begår selvmord, men jeg mener det motsatte. Man er tøff, likegyldig og bestemt for å klare dette.. Siden jeg sitter her å skriver dette i dag vet dere jo at jeg aldri klarte det, men jeg prøvde..

Første gangen gikk jeg oppover gatene, det var på kvelden og det var begynt å bli glatt, jeg så lysene på en bil å tenkte. Nå får jeg endelig sleppe.. Jeg heiv meg forran bilen, tydeligis litt for tidlig så bilen rakk å svinge unna, han fikk en sladd og gikk nesten 360 grader før den stoppet. Han skjelte meg ut, men jeg bare kikket på han tomt, før jeg beveget meg videre oppover. Jeg trudde aldri det ville gå å føle seg så mislykket som jeg gjorde da. En stundt etter var jeg like langt nede, det var fortsatt kveld, som ar den tiden jeg var mest ute på den tiden. Jeg gikk over demningen, klatret opp å kikket ned. Tankene mine var at hvis jeg hoppet nå, ville strømmen å kulden ta kroppen min under, akkuratt i det jeg skulle hoppe ble jeg tatt tak i å dratt ned i bakken, det var ei dame. Hun var skremt og målløs. Jeg kikket på henne et lite sekund, før jeg så krabbet meg opp å gikk videre.. Jeg gikk rett hjem og opp på rommet hvor jeg fant frem kniven min, jeg stakk den inn i håndleddet, vred den om, blodet rant, men pulsåren som jeg hadde prøvd å tatt var ikke engang riftet.

Nå var det nok, jeg maktet ikke mere, så jeg begynte å springe, og før jeg viste ordet av det satt jeg på grva til pappa, tårene rant å jeg følte meg mislykket.. Etter å ha sitti der en stund, begynte jeg å kjefte på støtta hans, kjefte på han. Jeg hatet han i det øyeblikket, men etterpå følte jeg meg levende, følte at jeg hadde kommet meg på plass. Jeg følte meg ikke lengre mislykket, eller uønsket. Jeg forstod at dette var ikke utveien, jeg måtte kjempe denne kampen ut..

Jeg hadde 3 forsøk, men klarte ingen, og jeg trur aldri jeg kunne vært mere glad for å ha mislyktes med noe så sterkt før. Jeg klarte det ikke, jeg klarte ikke ta livet mitt, og hvor har det ført meg? Jo jeg har endelig forstått at livet er verdt mer. Livet er noe man irkelig må ta vare på, man vet ikke hva fremtiden vil bringe, uansett hvordan man har det i nuet..

Man har nedturer, men en gang må det snu.

Forresten, følg gjerne bloggen min med bloglovin

Hvorfor jeg skal vente med Sex…

Heihei..

I forje innlegg skrev jeg om sex i fohold, og i en av komentarene var det ei flott jente som skrev at hun var en av de jentene som sparte seg til hun var gift.. Jeg har i tilegg da vært så heldig at hun hadde lyst til å skrive et gjesteinnlegg til meg om hvordan det faktisk er å vente med sex. Så fortsett å les, for her kommer hisorien til Silje.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Mine tanker om sex var lenge at jeg skulle vente til jeg fant den rette gutten. En gutt som jeg var forelsket i og som virkelig brydde seg om meg. Jeg tenkte aldri at jeg var en av de som kom til å vente med sex før ekteskapet. Av og til kunne jeg le litt av kristne som var så «streng med seg selv» og så på det som en synd. Aldri i livet om jeg skal vente, tenkte jeg. Men det forandret seg…

Som 16 åring ble jeg kristen. Men det tok mer enn et halvt år før jeg forstod hva Gud sier om sex. Jeg var nesten fylt 17 da jeg fikk min første kjæreste. Vi gikk på en kristen skole i USA, altså forrige skoleår. Så denne gutten var altså amerikansk. Han sa at han var kristen, men utifra handlingene og oppførselen var han ikke det. Dagen etter vi kysset første gang, kom det en dame på skolen som skulle ha sex undervisning. Haha, det var faktisk den kuleste sex undervisningen jeg har hatt, damen var kjempekul. Hennes budskap var at Jesus ønsker at vi skal vente med sex fordi han har skapt det for noe vakkert mellom bare to personer gjennom livet, og ikke med flere. Det er skapt ikke bare for fysisk nytelse, men også for en vakker følelsesmessig reise mellom to personer som elsker hverandre, to personer som skal tilbringe livet sammen. Jesus vil at vi skal oppleve «hele pakken» som hun damen sa. Det er det som gjør ekteskapet så enestående. At man venter på å oppleve sex første og siste gang sammen.

Den samme dagen begynte vi på temaet om kjæresteforhold i sosiologi klassen, og dette var faktisk før hun damen talte. Siden jeg  var usikker på om jeg ville vente med sex, var Gud der for meg dagen etter jeg ble involvert med denne gutten, og viste hvilken vei jeg burde ta. Var det enkelt? Nei, det vil jeg ikke si. Det var mange ganger jeg ble «carried away», og hvis ikke vi hadde bodd på et internat med gutter og jenter i forskjellige bygninger er jeg nesten helt sikker på at noe mer hadde skjedd. Så derfor ba jeg til Gud om styrke til å stå imot, jeg ba om at han måtte vise hvordan jeg skulle klare dette. Rett etterpå slo gutten opp med meg. Dette tok jeg som et tegn.Og i ettertid fikk jeg se hvilken drittsekk han var, og hvor lite han bryr seg om jenter. Jeg er så innmarig glad for at jeg ikke hadde sex med han.

Siden den gang har jeg ikke møtt en gutt jeg liker. Det er ikke vanskelig å vente når man ikke er sammen med noen. Men når jeg en gang i framtiden blir forelsket i en gutt, (noe som aldri har skjedd før) kommer det til å bli vanskeligere. Mye vanskeligere. Jeg håper at det blir i en gutt som deler samme syn som meg, sånn at vi har forståelse for hverandre. Sånn at vi kan stå sammen om valget vi har tatt. Jeg vet at Gud sin kunnskap om sex er mye mye større enn det vi vet, siden det var han som skapte det. Og derfor stoler jeg på ham når han ber meg om å vente. Jeg trenger aldri å bekymre meg for å møte en eks kjæreste som vet alt om kroppen min, trenger ikke bekymre meg for om jeg var god nok, trenger ikke bekymre meg for kjønnssykdommer, trenger ikke bli gravid før jeg ønsker det – hvis jeg følger Guds plan for meg. Da blir det bare min ektemann som får oppleve den personlige delen av meg. Han får ikke bare kroppen min, men hjerte mitt fra første gang vi elsker.

Når silje sendte meg denne mailen i dag tidlig kjente jeg at jeg ble lamslått, jeg fikk gåsehud over hele kroppen, og merket at jeg satt igjen med masse tanker. Tanker over hvor utrolig flott dette er. Sånn som den siste setninen hennes.

“Han får ikke bare kroppen min, men hjertet mitt fra første gang vi elsker”

Trur det er noe av det mest romantiske jeg noen gang har hørt.. Dette er virkelig dypt..

Så hva sitter dere der ute igjen med etter å ha lest denne teksten?

Forandret dette deres syn på dette emnet?

Kanskje vi burde vært flere som hadde tenkt i lignene baner..

Silje er en fantastisk jente, men en fantastisk blogg. Jeg falt for denne jenta første gang jeg leste bloggen hennes, og tar ikke en dag uten at jeg må inn å titte. Så anbefaler dere alle å inn å se. Adressen hennes finner dere ved å klikke på navnet hennes, eller rett å slett ved å gå inn HER.

Tusen hjertelig takk Silje. Takk for at du ville dele dette med oss og for at jeg var den heldige til å legge ut dette:)

Let`s talk about SEX..

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Heisann..

Har akkuratt krabbet tilbake i sofaen etter å ha vært inne til min kjære for å kysse han godnatt. Vi ble da sittende å prate litt om sex. Ettersom jeg har mye store smerter fortiden er det lite jeg klarer og da desverre heller ikke dette.. Og tru meg, dette er veldig frusterende:).  Vi hadde bare en vanlig samtale som mange par har, men det fikk meg til å tenke litt. Tenke litt mere over det med Sex i et forhold..

Jeg er må begynne med å si at jeg absolutt ikke er ei av de jentene som påstår at sex ikke er så viktig i et forhold, at det er noe som burde prioriters sist,.. Nei nei, sex er veldig viktig i et forhold, man må kunne ha god og herlig sex, man trenger virkelig denne kontakten mellom hverandre. Den intimiteten som er så fantastisk kan fort gjøre andre problemer uviktige..

Jeg kan ærlig si at han er virkelig den personen jeg har hatt best sex med, både før vi valgte å gå inn i dette foholdet og etter. Han vet hva jeg liker, han tester ut ting å faktisk ser etter reaksjonene mine, og vi er veldig ærlige om hva vi liker og absolutt ikke liker.. Han Gir meg en følelse som er ubeskrivelig, om det så er en kjapp en før vi skal et sted eller om det er en romantisk etterlengtet opplevelse, også kaldt å elske. Han får meg til å føle meg vel, får opp selvtilitten min, og gjør så jeg føler meg vakker. Uansett..

Men hvor viktig er egentlig sex?

Si hvis man treffer en fyr, han er helt perfekt på alle måter for deg, man trives sammen og man har det virkelig bra, men sexen er forferdelig. Man oppnår aldri orgasme, føler at alt blir feil, føler at man ikke blir hørt, og rett å slett har en dårlig opplevelse hver gang.. Kan man da virkelig holde på dette forholdet? Kan Man virkelig håpe at det vil bedre seg med årene? Jeg trur kanskje det kan bli et større problem innenfor resten av prøvelsene man kommer utfor. At dette vil kunne gi en annspenning som man kanskje ikke relaterer til sexen der og da, men som virkelig påvirker forholdet negativt.

Hva trur dere?

I tilegg er jeg en person som elsker å prøve ut alt mulig. Alt man kan gjøre sammen, el på hverandre. Om det er stillinger, leketøy, de forbudte steder, eller om det er å krydre med å gjøre det et offentlig sted.. Heldig vis for meg er kjæresten min på samme måte, og vi prøver alt vi kan for å tilfredtille alle hverandres fantasier.. Jeg trur også dette kan være en viktig del. Jeg mener ikke at sexlivet behøver å være kjedelig om man ikke prøver ut nye ting, men jeg trur at det kan være noe som gjør at man bringes nærmere hverandre. For å ha god sex er det mange ting som spiller inn. For meg så må det være tillit, følesesmessig tilstedeværelse, ærlighet, gi&ta, og absolutt komunikasjon.. Noe jeg har glemt?

Så sluttresultatet av dette inlegget blir med spørsmål til dere.

Hva mener dere er viktig ang sex?

Synes dere sex faktisk er så viktig i et forhold?

Hva må til for å ha god sex?

Og sist men ikke minst..

Noen som har tips til stillinger, leker eller opplevelser dere anbefaler andre å teste ut?

Im open for everything:)

Nei, nei, vær så snill!!

Dette var ordene en mor hørte da hun prøve å ringe datteren å telefonen tilfeldigvis ble tatt.

Etter en tur på et gatekjøkken med ei venninne ble ei 15 år gammel jente overfalt av 3 gutter. Disse tvingte henne inn i et skur hvor de så fikk henne til å utføre oralsex på dem. Hun skrek av redsel, tårene rant og hun ba om å få slippe. Men disse guttene brydde seg ikke, de bare lo av henne og sa hun måtte gjøre jobben sin. De lugget å slo henne og tilslutt klarte de å få til det de ville. Jenta måtte sette seg ned på huk å suge disse guttene. Under dette overgrepet ble moren vitne til tragedien over tlf. Tenk det, faktisk måtte høre at datteren din har problemer, uten å få kontakt, uten å vite hva som kjer eller hvor hun er.

Den ene av guttene tvinget henne til å svelge sæden hans, og truet med å slå om hun ikke gjorde det. Det viser seg her at det kom inn en fjerde mann.  Jenta kom heldigvis fra dette med lettere skader fysisk, men hun er skadet for livet psykisk.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Bildet er lånt av honikum på flickr.com

Hovedtiltalte ble dømt til fengsel i et år og tre måneder, de andre til henholdsvis ett år i fengsel, ti månder i fengsel og seks måneder i fengsel.

WTF.

Er dette seriøst en rimelig straff.. Jeg kjenner jeg blir så utrolig irritert at jeg klarer ikke oprettholde en “voksen” tekst engang. Disse guttene var da virkelig gamle nok til å forsta hva de drev med. Hvor skrudd går det ann å være. Hadde jeg hadd muligheten skulle folk som dem vært stroppa nakne fast på et betonggulv med skarpe blader som borret seg inn i huden dems, mens jeg skjerte bit for bit av den usselige kuken deres med en sløv, flisete smørkniv av tre helt til det ikke var noen ting igjen, for så å mate fiskene med de små bitene av kjøtt. Beklager språket, og beklager “useriøsiteten” min men……

Nei forresten jeg beklager faktisk ingen ting, jeg mener hvert eneste ord. Mennesker som det fortjener ikke leve med den delen av kroppen, de burde aldri kunne ha muligheten til å la den gi dem noe som helst form for nytelse igjen, kunn være igjen en ussel del som bevis for hva de har gjort. En del som vil være der å la de gå igjennom den torturen i tankene hver gang de kikker ned..

Huff.. Dett er snakk om gutter som da var 18-19 år.. Hva er det å ikke forstå da..

“Jenta ble også tilkjent en oppreisning på 100 000 kroner og en erstatning for økonomisk tap på 5000 kroner.” HÆ, er dette prisen å betale for krenkelse her i norge, er det kunn dette et tennåringsliv er verdt. Dett er tragisk. Både erstatninga og staffen til de tiltalte guttene er, ja jeg har ikke ord engang. Tragisk. Når jeg leser en sånn sak blir jeg virkelig skuffet over det Norske rett systemet. Ta dere sammen.

Hva mener dere?

Er dette rett?

Er dette virkelig sånn straffene i Norge burde være?

Les Artikkelen HER HER HER HER HER eller rett og slett HER..

Hvor mye er en jente verdt?

Vi lever i et rikt land. Vi går på skolen, vi jobber, vi kan som veldig unge flytte for oss selv å starte et nytt å selvstendig liv. Vi trenger ikke en mann for å klare oss, men det er et valg vi tar. Vi velger.

Det er det desverre alt for mange som ikke kan.. Mange jenter der ute sliter hele livet,  jenter i Afrika, Asia og Latin-Amerika har ikke penger, så vidt tak over hode, må takle problemer en annen aldri kunne satt seg selv inn i og i tilegg blir de ikke prioritert.

Plan Norge har satt fokus på disse jentene.

Som noen av dere kanskje ser så har jeg tatt overskriften fra Ida Wulff, hun blogger nå fra kenya hvor hun har vært å besøkt sitt fadderbarn på 13 år. Hvis dere går inn Her kan dere se 8 hjerteskjærende episoder med historier fra jenter som er i samme alder som mange av oss. Kari Rasmussen sendte meg linken til disse filmene, og vi ble sittende å prate litt om dette temaet. Ida inspirerte meg virkelig med disse videoene, og fikk meg til å virkelig tenke..

Jeg er i begynnelsen av 20 årene, jeg har en jobb, tak over hode, studielån, alenemor med en fantastisk sønn, og jeg har nok til å klare meg fint i løpet av mnd. Hvorfor skal jeg ha det så bra, når det sitter ei lita jente der ute å trenger min hjelp. Min hjelp til å hjelpe landsbyen hennes med resuser til at jentene der kan å få en fremtid.

240 kr i mnd, hva er det.?  Jo nå skal jeg komme opp med min eksempler på det.

-Lørdagens kvelds godt, chips, smågått og dip pluss masse cola

- En tøff topp jeg akkuratt har sett som jeg plutselig fant ut at eg skulle kjøpe.

-En konsertbilett til et helt ok band man kun reiser på for å ha noe å gjøre.

- Bensin nok til å suse rundt i byn i noen timer.

Dere skjønner nok poenget mitt, og mest sansynlig hva jeg da tilslutt avgjorde. Jeg har ordnet meg et fadderbarn, ei jente fra ei av de 3 landene jeg nevnte. Jeg har faktisk nå tatt valget om å hjelpe en annen person, ei jeg ikke kjenner, ikke har sett, ja ikke vet noen ting om. Men vet dere hva, jeg sitter nå igjen med en fantastisk følelse. Jeg kan så vidt vente med å få velkomspakken med info og bilde av “dattra” mi.

Jeg vil gjerne dele med dere siden hvor dere kan ta akkuratt samme avgjørelsen som meg, eller lese om det å være fadder, lese om hvordan andre mennesker faktisk lever.. Dere kan gå inn her og dere vil komme direkte inn på Plan sine sider.

Har noen av dere fadderbarn?

Har flere planer om å skaffe det?

Hva er følelsene å tankene dine rundt dette spesifikke og såre temaet.?

Jeg føler meg virkelig heldig nå som får denne muligheten..

Selvskading…..

Emo.

Det er ofte det første ordet som dukker opp i hode på mennesker når de hører om dette temaet.. Så jeg tenkte nå at jeg skulle fortelle litt om livet til en selvskader, mitt liv som selvskader..

Som jeg skrev tidligere mistet jeg min støttespiller i veldig ung alder, i alderen hvor man ikke har kontrollen til å takle alt selv.. Etter en stund var det akkurat det som skjedde. Jeg klarte ikke takle ting selv, jeg orket ikke å smerten jeg bar på 24/7 og jeg viste til slutt ikke hva jeg skulle gjøre.. Jeg gjorde alt for å bli kvitt denne følelsen.. Jeg følte meg redd, sviktet, skuffet og sint, alt på en gang, og jeg holdt meg ofte for meg selv.

En kveld satt jeg hjemme i senga, kroppen skalv, tårene trillet og alt jeg ville  var å fordufte. På nattbordet mitt lå det en biffkniv, knivbladet glinset mot meg og jeg Bildet er lånt av EmoHoernRockZ på flickr.com

følte en trang til å ta den opp. Tanken om å dra den mot huden poppet opp med en gang jeg hold i håndtaket. Jeg klarte ikke styre meg lengre, dro opp armen på genseren og begynte å kutte og før jeg viste ordet av det var hele uderarmen min oppkuttet og blodet rant ned på buksa mi.

Jeg ble først skremt å slapp kniven men plutselig kjente jeg det. For første gang på lenge kjente jeg en følelse av frihet, en følelse av at jeg var levende. Jeg var avslappet. Tårene sluttet å renne, kroppen ble roligere, og jeg bare sank sakte men sikkert under dyna å sovnet. Hadde ikke sovet så godt på mange måneder.

Dette skjedde oftere og oftere. Jeg ble mere bevist på hvor kuttene måtte lages for at det ikke skulle synes. Jeg begynte å påføre dette på leggene, innersiden av lårene, på ribbeina og over alt hvor jeg rakk til på ryggen. Ingen så dette da, og jeg kunne leve med dette uten å bekymre andre eller besvare spørsmål. I dusjen etter gymtimen hadde jeg bestandig hjørnedusjen så der var det heller ikke mulighet for at det vistes. Jeg viste jo at det var galt, men uansett hvor skuffet jeg var over meg selv dagen etter klarte jeg ikke slutte. Jeg klarte ikke gi slipp på den følelsen det ga meg. Mange drømmer lenge om å kunne forsvinne, bare bli borte for en stund, og det var dette jeg følte da. Jeg følte at jeg klarte å virke mere normal for andre. Til tider måtte jeg løpe ned på doen i timene for å gjøre dette, bare for å komme gjennom skoledagene.

Som dere kanskje nå har skjønt var selvskading noe jeg ble avhengig av. Dette er like avhengighetskapende som røyk, men værre å slutte med. Det er svært få som kan få en person til å gå vekk i fra dette. Min tidligere samboer var nødt til å oppleve meg med kutt, han så de aldri, men kjente dem hvis han strøyk meg på ryggen om natten. Han prøvde å få meg til å forstå men jeg nektet å høre. Jeg klarte ikke..

Jeg hatet hvis jeg fant ut at venner av meg gjorde det, og gjorde da alt for å få de til å forstå at det ikke var utveien, men jeg fortalte skjeldent hvorfor jeg kunne relatere til hva de gjorde. Jeg husker ei venninne av meg som gjorde dette i en oppmerksomhet situasjon. Jeg tok tak i henne, dro henne med inn på badet å prøvde å få henne til å forstå hvor dum hun var, og at dette slett ikke er kult. Hun bare lo å ba meg holde kjeft om noe jeg ikke viste om. Da for første gang viste jeg det frivillig til et annet menneske, jeg dro opp genseren min å snudde ryggen til henne. Hun satte seg ned på do å begynte å gråte, om det var i redsel eller flauhet vet jeg ikke, men den jenta har aldri gjort det igjen og har  takket meg i senere tid..

Når jeg fikk vite at jeg var gravid tok jeg første skrittet mot å slutte. Igjennom hele graviditeten og de første 6 mnd han levde gjorde jeg ingenting. Jeg var så stolt, var sikker på at dette var ferdig.

Så feil kan man ta.

Jeg havnet i en dyp depresjon igjen,og følte at jeg ikke var der nok for han, da begynte kuttene å komme igjen. Sakte men sikkert. Ikke så ofte, men jeg gjorde det da fortsatt i en lang periode. Skuffelsen var enda større da, og redselen for å bli oppdaget var klarere..

Jeg reiste i fra barnefaren 1 år etter dette, og kan pr i dag fortelle at det er ca 2 år siden jeg gjorde det sist, men at lysten fortsatt trenger seg på til tider.  I situasjoner det er vanskelig å være sterk og i situasjoner man bare vil forsvinne kjenner jeg trangen til dette. Og tru meg, å bekjempe en sånn lyst er ekstremt vanskelig.

Det er 8 år siden første kuttet, og lysten er der fortsatt. På 8 år kommer man langt, men for en selvskader kan dette bare være en begynnelse. Jeg vet det er lett å dømme folk fort, at det er lett å si emo, og  at det kunn er en oppmerksomhet handlig. Men noen ganger er det mye mere bak.

Husk utseende kan fort bedra. Man vet skjeldent hva som skjer på innsiden..

Mannen i mitt liv

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
Bildet er lånt av Ferran på flicker.com

HeiHei..
Ja nå tenkte jeg at jeg skulle prøve å legge ut et litt mere koselig innlegg..
Et innlegg man faktisk kan lese å smile av.
Et innleg som viser at uansett hva, så opplever man mye godt i livet.
Så her er et lite skriv om kjærlighetslivet mitt.

Fra begynnelsen av.
For 1 år siden traff jeg en fantastisk fyr. Han var rett å slett herlig. Vi var sammen mye på fritiden, vi kunne prate om alt, uansett, så kaffe gikk det mye av på den tiden. En kveld etter å ha sett en film skjedde det utrolige.. Han begynte å leke litt med øreflippene mine, noe han viste gjorde meg helt mo i knæra. Jeg snudde meg rundt til han og smilte. Smilene gikk deretter over til en mere alvorlig maske før han kysset meg. Kyssene ble veldig intense og
mere seriøse og tilslutt endte vi opp i samme seng.. Vi hadde en fantastisk natt. Dette gjentok seg natt etter natt og vi begynte etterhvert å utvikle litt mere enn bare venskapelige følelser for hverandre.. Dette var rundt juletider, så det skjedde veldig mye på akkuratt den tiden, så vi valgte rett å slett å ta det med ro og prøve å bare holde et vennskap.
Jeg tenkte mye på han, men prøvde å overbevise meg selv om at dette var til det beste, selvom om det var han jeg virkelig ville ha.

Etter Påskeferien var ferdig, og vi hadde vært borte fra hverandre i 3 uker, uten så og si noe kontakt møttes vi på jobb. Jeg kjente hvordan det varmet inni meg når jeg så han, kjente at savnet hadde vært større enn jeg hadde trudd selv. Han følte det samme. Dagen etter kom han på besøk og fortalte nøyaktig hvordan han følte det, hvor mye han hadde savnet meg, og hvor mye jeg var i tankene hans.. Jeg var litt mere skeptisk ettersom jeg ikke ville at noen av oss skulle bli såret, men jeg valgte å følge hjerte, og vi hadde en ny fantastisk kveld.. Det var helt sykt, tårene mine begynte plutselig å trille, ikke fordi jeg var lei meg, det var jo herlig, men fordi jeg var så utrolig glad. Jeg hadde savnet han så ufattelig mye, savnet å kjenne han inntil meg, savnet følelsen av leppene hans inntil mine..
Det var rett å slett ubeskrivelig.
Jeg trur det er følelsen av ekte kjærighet.

Dette er en kjærlighet jeg ikke trudde fantes. Jeg viste virkelig ikke at man kunne bli så glad i en person. Jeg trudde jeg hadde elsket før, men der har jeg tatt feil. Han er en fyr jeg ser fremtiden sammen med, en jeg gleder meg til å flytte sammen med, få barn med og gifte meg med. jeg har aldri hatt lyst til å gifte meg, har hatt litt feile tilknytninger til det ordet, men med han? Ja absolutt..

Han vet veldig mye om meg til å bare ha kjent meg i et år. Jeg pleier skjeldent å åpne meg for en jeg liker, ofte av redsel for at de skal rømme når de finner ut av fortiden min, men han vet det meste. Han støtter meg, forstår meg, og elsker meg for den jeg er.. Jeg kan virkelig prate med han. Ikke bestandig han forstår meg, men han prøver. Man kan ikke be om mere enn det..
Ja selvfølgelig krangler vi til tider også, og noen ganger går det heftig for deg, men vi order opp, vi får pratet ut om det, og jeg føler at i kommer nærmere hverandre hver gang..

Han hjelper meg med guttungen, støtter meg når jeg trenger det, og hjelper når jeg har vondt, noe jeg desverre har mye fortiden..

Noen ganger, ganske ofte vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten han. Jeg forstår ikke hva jeg har gjort som fortjener en så fantstisk fyr. En som virkelig elsker meg som han..

Er det virkelig noe jeg håper for dere andre der ute, så er det at dere opplever, eller vil oppleve det jeg har nå. Jeg unner dere alle det..
Jeg har funnet hva jeg ser etter i en mann, jeg har funnet den jeg vil dele livet meg. Jeg har funnet han jeg elsker..
Han er virkelig min drømme mann..

Har dere følt det sånn før?
Har dere funnet mannen/kvinnen i ditt liv?
Hvordan ser/ er drømme mannen/kvinnen din?

We make a difference

Heisann..

Som dere nå har lest, er denne bloggen her bygd opp av historier om hvordan livet faktisk er til tider. Hvilke utfordringer vi mennesker har i vente fra den dagen vi blir unnfanget.. Jeg synes det er utrolig viktig å få dette frem i lyset, og hva er ikke da bedre enn å skrive om det. Bloggere er alltid på jakt etter nye blogger , nye historier og nye ”Venner” det er det vi gjør her inne, vi skaper vennskap basert på opplevelser, historier, tanker og meninger, ikke på hvordan man ser ut, høyden, fargen på håret, hvilke type klær eller hvilken bakgrunn du har, men personligheten bak menneske..

Bloggere har sin egen spesielle måte å utrykke følelser på, vi har et mål om å bli sett… Mange kaller dette et forsøk på oppmerksomhet, et forsøk på å bli midt punktet i enhver anledning. Og ja, kanskje vi er litt oppmerksomhetsyke, men vi prøver hvertfall å få frem hvem vi er, få frem hva vi tenker på, få frem våre meninger, våre historier. Vi prater om alt, uansett betydningen av det. Vi hjelper hverandre ut av problemer, vi setter fokuset på emner som trengs å komme frem.

Vi lever nå i år 2009, burde ikke tabu nå være et ord vi ikke skulle trenge å brukt i vårt vokabular? Et ord som burde fjernes fra våre leksikon?

Anonymiteten blant bloggere får også stor kritikk, kritikk som absolutt ikke er til fordel for dem. De blir sett på som svake, redde og til og med løgnere. Jeg trur ikke de tenker over hva hver enkelt av de anonyme bloggerne faktisk skriver om. Er det negativivitet hele bloggeren handler om så ja greit, det er svakt. Men det er derimot mange som faktisk skriver om viktige ting, ting som opptar oss som mennesker, ting vi dessverre ikke bestandig kan sette et navn på..

Se for eksempel Walk Of Shame. Dette er 3 fantastiske jenter som velger å gå inn på alt det mystiske og spennende om det tabubelagte emne kaldt sex. Uansett om det er gode sex opplevelser, spennende historier, flauser man faktisk må gå den lange veien kaldt walk of shame etterpå, informasjon vedrørende prevensjon, tegn man burde holde seg unna eller rett å slett svar på spørsmål andre bloggere har.. Hvor fantastisk er ikke den bloggen, og hvor mye glede og svar får man ikke av å lese dette. Fortjener de denne negative kritikken? Nei.. Så man må virkelig gå inn i seg selv å tenke at det er grunner til at mennesker gjør som de gjør.. Bloggverden er en fri verden, et sted man kan kunne utrykke seg selv. Uansett om det er dine innerste drømmer, hemmeligheter, eller rett å slett om en ny genser man vil vise frem eller vise sin iger etter.. Uansett anonym eller ikke..

Ofte er man for lite informert om det man ikke interesserer seg for, derfor er det lettere å dømme andre. Vi er laget med en dømmende del av oss, vi vet ikke bestandig at det er å dømme vi faktisk gjør, men andre merker det.
Jeg mener at alle skal ha rett til å utrykke sin mening og sine tanker, uansett om det er i en positiv eller negativ betydning, men man må tenke over hvordan dette påvirker andre, hvordan andre ser på det og hva som er fakta i visse hendelser..

Vi har vår egen verden her inne, våre egne regler og våre egne kommunikasjons måter. Vi har bygd opp et samfunn. Et samfunn jeg er stolt av å tilhøre. Vi kan faktisk utgjøre en forskjel, bare ved å stå på vårt og få frem det vi mener er viktig.

”Tabu” emner er noe jeg vil at bloggen min skal inneholde. Jeg vil ha tankene og følelsene rundt disse spesifikke temaene i blekk.. Tanken min er at ca en gang i uka vil jeg prøve å få muligheten til å lage et innlegg basert på et ”tabu” tema.. Her trenger jeg også deres hjelp.
Hva mener dere er et tema som er ”tabubelagt”?
Hva vil dere lese om?
Hvilke spesifikke temaer vil dere få frem i lyset?
Dere må da i tilegg gjerne komme med historier som burde deles i den forbindelsen. Er ønsket å være anonym må man gjerne sende meg en mail på adrianeiblekk@gmail.com.

Ser virkelig frem til å høre fra dere..

Fornektelse

Hei igjen..
Tenkte faktisk jeg skulle gå rett inn i en ny men veldig forkortet del om min fortid, ettersom det er et tema som har kommet opp i mange av kommentarene dere har kommet med. Som jeg virkelig må takke for.. Dere er fantastiske alle sammen..
Innlegget mitt nå vil da bestå av temaet Psykisk Helse..

Når jeg var i begynnelsen av tenårene mistet jeg den personen jeg alltid støttet meg til, han jeg trudde aldri ville forlate meg, han jeg så på som min helt og da også udødelig. Min kjære far.. Han hadde akkurat giftet seg uten at vi viste noe og denne spesifikke dagen skulle han endelig komme hjem igjen.. Men det eneste vi fikk hjem igjen var en kropp i en kiste.. Min støttespiller var borte..

Jeg gråt veldig lite, prøvde å gjøre alt det morsomme jeg kunne, reiste å så han for å si mitt siste adjø, satt fremst i begravelsen, for så å reise vekk dagen etter.. Alt gikk overraskende fint tenkte de fleste, helt til forandringene på meg begynte å synes.. Den lille smilende å glade jenta ble da sakte men sikkert borte.. Jeg sluttet å smile, var sint hele tiden, isolerte meg unna, begynte å drikke, drikke mye og ofte, begynte med selvskading og havnet mye i bråk generelt. Jeg ble da til slutt sendt til BUP, (Barn og ungdoms psykologi) uten nesten noe ventetid.. Dette var da 2 mnd etter han gikk bort. De spurte å gravde men jeg svarte sjeldent. Jeg hadde ikke noen problemer, jeg var jo normal. Neste steg var familierådgiver hvorav han selv gikk etter ca 2-3 mnd. Ingen ting nyttet, jeg skremte han.
Jeg ble da diagnostisert Psykisk ustabil.

Lærere fikk ikke kontakt, ikke elever, venner, kjæreste eller familie.. Ingen viste hva de skulle gjøre, før en fantastisk sosionom dukket opp i livet mitt.. Han tok tak i meg å virkelig fikk øynene mine opp..
Jeg skjønte da at jeg virkelig var syk.
Jeg trengte hjelp.
Jeg hadde da timer med han 1-2 ganger i uka hvor vi gikk drastisk inn i livet mitt. Dette var utrolig tøft å vanskelig, og jeg lot da det gå utover de som stod meg nærmest. Etter jeg begynte å forstå problemene mine å fikk bena litt mer på jorda ble jeg diagnostisert på nytt å fikk beskjeden om at jeg hadde depresiv-angst. Jeg fikk da valget om å bli lagt inn på et mentalsykehus eller begynne på medikamenter. I den alderen jeg da var valgte jeg medikamentene.

Disse hjalp meg veldig, jeg var mye mer rolig, tempramanget mitt gikk gradvis ned og jeg begynte å fungere igjen når dosen tilslutt var stilt inn riktig. Men jeg ble dessverre også veldig likegyldig, til alt og alle uansett.. Jeg klarte ikke lengre å være en støttende venn og kjæreste eller en kjærlig datter.. Disse medisinene gikk jeg på i ca 2 år før jeg av en annen grunn måtte slutte. Jeg ble gravid.. Hele graviditetstiden gikk alt mye bedre, jeg hadde ikke anfall, følte ikke behov for å skade meg selv, og hadde det utrolig bra.

Ca 5 mnd etter jeg var blitt mamma kom alt sakte men sikkert tilbake, jeg prøvde å takle det selv, prøvde å ikke gjøre noe ut av det, men måtte tilslutt få hjelp igjen. Jeg turte da ikke gå til en ny psykolog, så heldigvis fikk jeg noen tlf samtaler med han jeg hadde hatt de siste 4 årene. Etter hvert klarte jeg ikke mer, jeg måtte få hjelp, ikke bare var jeg mor, men i tilegg alenemor. Jeg måtte for barnet mitt sin del. De prøvde da å få meg medisinert igjen, men denne gangen sa jeg nei, jeg kunne ikke. Jeg kunne risikere å miste barnet mitt om jeg gjorde det. Ikke pga jeg ikke var i stand til å ta vare på han, men fordi barnefaren prøvde å ta han i fra meg for å ødelegge meg. Jeg tok da valget med å slutte å gå til psykolog igjen, jeg turte ikke annet. Jeg kunne ikke miste barnet mitt. Han var alt for meg. Hele min verden, og på det stadiet jeg var da trudde jeg faktisk at barnefaren ville klare det..
Jeg var redd..
Derfor sluttet jeg i terapi før vi fikk gravd frem alle svarene, ikke fordi jeg ikke ville eller var altfor redd for svarene som ville dukke opp fra fortrengte minner av fortiden min. Men fordi jeg var for redd for å miste barnet mitt.

Følelsen av et sår som aldri kan leges.

Hei alle sammen.
Jeg har tenkt en liten stund på hvor fort det er greit å starte med personlige og såre emner på en nyopprettet blogg. Men som sagt, det er en blogg, et sted man skal utrykke seg fritt så da er det akkurat det jeg skal gjøre. Jeg skal nå dele med dere en av mine historier. Første historien fra Adriane`s liv.

Du ser det ofte stå i media, du hører ofte om det, men du trur aldri det vil skje deg. Jeg er et tilfelle på at det skjer faktisk hvem som helst, når man minst venter det, og av en du aldri ville trudd var i stand til det.

Jeg var 7 år gammel, det var sol og sommer og jeg koste meg med Donald blad og fyrstekake hjemme i stua til besteforeldrene mine. Jeg husker til og med hva jeg hadde på meg. Hadde en herlig knall rosa bikini som jeg virkelig elsket. Gikk med den så mye jeg kunne. Akkurat denne dagen gikk jeg kun med trusa, ettersom jeg var hjemme hos besta, og ikke hadde mye å skjule på overkroppen på den tiden. Pappa var ute å klipte plenen, mens Besta tok turen i butikken. Farfar var hjemme, men han merket man sjeldent noe til. I en alder av 76 år klarte han så vidt å prate, måtte bruke rullator for å gå de få skrittene han måtte og satt ellers i stolen sin ved stuevinduet. Denne dagen gjorde han seg bemerket.

Vi var helt alene i stua, og han lagde plutselig noen lyder, mens han viste tegn til at jeg skulle komme bort til han. Jeg la Donald bladet til sides, gikk bort og satte meg på huk foran han. Han prøvde å si noe, men det var for lavt til at jeg kunne forstå noe av det, så jeg satte meg nærmere og bøyde meg mot han for å kunne forstå. Plutselig hørte jeg ordrett hva han sa. ”Tissen din” , jeg bare satt der, kroppen min stivnet fullstendig, jeg klarte ikke røre en muskel, men jeg kjente hånden hans stryke nedover magen og ned under bikinitrusa mi.
Rett før han klarte å ta fingrene sine inni meg kom Besta inn døra. Hun reiv tak i meg og tok meg med inn på kjøkkenet hvor hun trengte hjelp med matvarene. Vi pratet aldri om hva som skjedde den dagen, og etter en stund var hele episoden fortrengt i flere år.

Dette er den eneste episoden av misbruket jeg husker, men jeg vet at det har skjedd noe mer. Jeg føler det på meg, men har aldri klart å prøve å huske. Min siste psykolog prøve å finne ut av dette, men jeg sluttet timen før vi skulle begynne å grave dypt i fortiden min.
Kanskje jeg rett å slett er redd.

Hva er der med sånne mennesker? Hva får dem til å tru at de kan ta sånne rettigheter, ydmyke et menneske og gi det et sår for livet?

Man må jobbe lenge for å kunne akseptere og takle et sånt slag.
Jeg trur jeg har klart å takle det på en måte, men jeg vil aldri akseptere det.

Hva er deres tanker om dette emnet? Og hva trur dere at må til for å virkelig kunne reise seg fra en sånn opplevelse igjen?